En fallitterklæring for velferdsstaten

Før jul ga regjeringen en veileder til kommunene som skulle gi Nav-kontorene et bedre hjelpemiddel for å foreta konkrete og individuelle vurderinger.

Resultatet er blitt å følge de veiledende satsene til et minimum, neglisjere den konkrete og individuelle vurderingen, kreve en rekke dokumentasjon – og utbetale altfor lite.

Når Nav-ansatte på toppen av dette følger folk til matkøene, og 4 av 10 som står i matkø er sosialhjelpsmottakere, er det ikke mye annet å si enn at det er en ren fallitterklæring for velferdsstaten. Velferdsstatens siste sikkerhetsnett ser ikke ut til å funke.

Det er viktig å påpeke at regjeringen har vedtatt en veiledende sats for sosialhjelp, men at den i prinsippet ikke skal være noe annet enn nettopp veiledende. Stønadsnivået er overlatt til kommunene, og det er de som avgjør hvor mye som kan utbetales. Selv om regjeringen i sin veiledning øker minstesatsene, utgjør det nærmest ingen reell forskjell ute i kommunene.

Nav har alltid mulighet til å utbetale mer enn de veiledende satsene, hvis søkerens situasjon tilsier dette. Sosialhjelp er en skjønnsmessig ytelse, og Nav har en plikt til å utøve skjønn ved både vurderingen og utmålingen av stønaden.

Jeg tviler på at Nav-ansatte ikke forstår at summen de skriver i vedtakene så vidt er til å leve av.

Stønaden skal derfor utmåles på bakgrunn av en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. At sosialhjelpsmottakere utgjør en stor del av de som står i matkø, er et sterkt bevis på at stønadsutmålingene i vedtakene ikke er forsvarlige og gode nok. Jeg tviler på at Nav-ansatte ikke forstår at summen de skriver i vedtakene så vidt er til å leve av.

Nav skyver fra seg ansvaret når de ber folk som i utgangspunktet skulle fått hjelp av dem, om å henvende seg til frivillige tilbud. De frivillige tilbudene er et ekstra tilbud og ikke et alternativ.

Når det er velferdsordningene og Nav som skal hjelpe de vanskeligstilte i samfunnet med økonomisk bistand, er det noe grunnleggende galt hvis de skal begynne å lene seg på det frivillige. Hvis frivilligheten skulle utebli, står de aller svakeste uten noen ting.

Sosialhjelp omtales ofte som det siste sikkerhetsnettet. Hvis det siste sikkerhetsnettet ikke hjelper de den er til for, mener jeg det blir for raust å si at velferdsstaten stiller opp for de svakeste i samfunnet.

[ Voksne for Barn: «Barn skal ikke trenge å gå sultne fordi foreldrene har falt utenfor» ]

[ Dagsavisen mener: «Maskene i sikkerhetsnettet er blitt så grove at mange faller gjennom. Det er ikke sosialdemokratiet Norge verdig» ]