19. mars drar jeg til Vikersund. For å se tidenes første skiflygingsrenn for kvinner. Tidenes første, selv om vi er i 2023. Tidenes første, selv om vi lenge har visst at også jenter kan fly langt på ski.
Hvorfor har det tatt så lang tid å få dette på plass? Hvorfor måtte vi vente helt til 13. april i fjor før styret i det internasjonale skiforbundet sa ja til skiflyging for kvinner?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/S4LR7MP2MJAR7MWI7OR7T7PTFA.jpg)
Det har vært en lang kamp, og det er dessverre ikke bare i hoppbakken vi må kjempe for mer likestilling. Idretten i Norge er fremdeles en arena hvor menn og kvinner har helt ulike vilkår.
Det er en enorm kjønnsskjevhet blant trenere og ledere i norsk toppidrett. Alle de ti lagene i Toppserien i fotball for kvinner har menn som hoved- og assistenttrenere. I de to øverste divisjonene i herrefotball er samtlige av hovedtrenerne menn.
Blant annet må vi synliggjøre kvinners idrettsprestasjoner i større grad.
I eliteserien i håndball for kvinner er bare to av tolv hovedtrenere kvinner. Dette i en idrett hvor kvinner dominerer, både i antall utøvere, medaljer og popularitet.
Det finnes ingen åpenbare grunner til at kvinner ikke skal være like gode trenere som menn. Likevel er 80 prosent av norske trenere menn. Og 97 prosent av kvinnelige toppidrettsutøvere trenes av menn!
Idretten skal være for alle, men det skjer noe når barna våre blir ungdommer. Fram til 13-årsalderen rekrutteres jenter og gutter til idretten i omtrent samme grad. Så går guttene forbi i antall, flere av dem satser, flere blir toppidrettsutøvere, og flere gutter og menn blir trenere og ledere.
Og de som faller fra aller raskest, er jenter med innvandrerbakgrunn. Og dét på en samfunnsarena som har inkludering og fellesskap som sine fremste slagord.
Denne skjevheten finner vi også når vi forlater idrettsbanen og titter inn i klubbhus og styrer. Kvinneandelen målt i antall kvinnelige presidenter i særforbund og kvinnelige styreledere i kretsene er 27 prosent. Idrettsforbundet har vedtatt et mål om 40 prosent kvinnelige ledere innen idrettstinget 2023. Foreløpig er vi langt unna.
[ Helle Cecilie Palmer: «Det er ikke likestilling å behandle kvinner som om de var menn» ]
En kartlegging av ressursbruk i ungdomsfotballen viser at de største forskjellene springer ut fra økonomiske ulikheter på dame- og herresiden. Herrefotballen har langt større kommersielle inntekter enn damefotballen. Dette gjenspeiles også i spillerutviklingen på ungdomsnivå. Herrelagene har større inntekter, men også større insentiver til å utvikle guttespillere fordi store talenter på herresiden kan generere millioninntekter til klubbene i form av spillersalg.
Selv om mekanismene fungerer likt på damesiden, er de økonomiske rammene langt mindre. Dermed brukes det mer ressurser på utvikling av gutter enn jenter. Da er det kanskje ikke så rart at jentene er mindre motivert til å satse?
Alt dette er ikke bare noe som skjer av seg selv. Det er noen mekanismer her, noen holdninger, rutiner og mønstre vi sitter fast i. Og da må vi prøve å komme oss løs.
Idrett for alle, er noe regjeringen prioriterer høyt. I det statlige tilskuddet til NIF for 2023 stiller vi tydelig krav til idrettens arbeid for en bedre kjønnsbalanse. Det statlige tilskuddet skal bidra til å synliggjøre og styrke arbeidet for en likestilt idrett, både på banen, sidelinjen og i klubbhus. Vi skal sørge for å bygge ned barrierer for deltakelse, slik at alle barn og unge har mulighet til å delta, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn eller andre bakgrunnsforhold.
For at forskjellene mellom kvinne- og herreidretten skal bli mindre, er det mye vi kan og bør gjøre. Blant annet må vi synliggjøre kvinners idrettsprestasjoner i større grad. Det er en oppgave for idretten selv, men også for oss politikere, og ikke minst for alle sportsjournalister der ute.
Sees vi i Vikersundbakken 19. mars?