Når to verdener kolliderer – igjen

Bollywoods nye storfilm, «Mrs. Chatterjee vs Norway», er basert på en hendelse i Norge fra 2011 da et indisk ektepar ble fratatt omsorgen for sine to mindreårige barn av barnevernet. Saken ble dekket her til lands, men eksploderte i indiske medier. Menneskeretten til å kunne oppdra sine egne barn ble et gjennomgående tema. At moder jord hadde et land –moder India – hvor en mor ble «frastjålet» sine barn av Norge, var rett og slett uforståelig for indere flest. Filmversjonen av saken dukker opp på kinoer verden over denne uken. Bollywoods slagkraft og innvirkning på tvers av kontinenter er ikke til å kimse av. Med en garvet skuespiller som Rani Mukherji som selveste MAA, vil den nok spille på hele følelsesregisteret. Det er lite sannsynlig at dette er en versjon Norge kommer godt ut av.

På 2000-tallet da fageksperter fra India begynte å gjøre sitt inntog i norsk arbeidsliv og ble mer og mer vanlige i bybildet, tenkte jeg tanken: Deres integreringsprosess i det norske samfunnet blir nok enklere enn for mine foreldre, arbeidsinnvandrerne på 70-tallet. De ankommer et mer globalt og verdensvant Norge. De vil møte og bli møtt av nordmenn på en annen måte. Samtidig slo det meg at de tross alt er såkalt førstegenerasjons innvandrere. De vil ikke kunne slippe unna dilemmaer for eksempel i forbindelse med egne barn som vokser opp i Norge, og mange av de kulturkonfliktene innvandrerfamilier før dem har vært igjennom.

Gjennom tenårene følte jeg meg ofte mindre trygg på besøk i mine foreldres hjemland, jeg visste at her gjaldt ikke samme regler som der hjemme.

For hvem er det til syvende og sist som vet barnets beste i dragkampen mellom to miljøer hvor barnet vokser opp? Jeg kjenner ikke til detaljene i denne saken, men jeg kan si noe om egne opplevelser i møte med slike temaer:

Gleden over å se igjen slektninger i India. Stemningen, moroa, leken som plutselig blir avbrutt av en rasende voksen som tar tak i sitt barn og rundjuler det rett foran øynene på oss. Fordi barnet har fått lavere karakter enn forventet! Mamma som utrettelig griper inn i store og små situasjoner og messer om pedagogikk og barneomsorg. Voksne som biter henne av, rister på hodet av reglene i Norge, og sarkastisk spør hvordan det ligger an med disiplin og høflighet blant de unge i landet hun har bosatt seg i?

[ Familiefar i barnevernssaken som blir film: – Jeg blir fremstilt som skurken ]

Jeg har også hørt henne bortforklare situasjonene ovenfor meg med at: «Det er sånn det er. De har andre regler, det er feil, men de mener det godt.» Meg, i mitt barnesinn, som har lurt på hvordan det kan være godt å bli slått? I de øyeblikkene har jeg vært lettet over å ha vokst opp i Norge. Gjennom tenårene følte jeg meg ofte mindre trygg på besøk i mine foreldres hjemland, jeg visste at her gjaldt ikke samme regler som der hjemme. Her kunne ikke lillesøster på åtte finne på å ta opp telefonrøret og true våre foreldre med «Nå ringer jeg barnevernet, for så høyt er det ikke lov å snakke til barn i Norge» – hvorpå alle, store som små, brøt ut i latterkramper.

Som norsk publikum kan vi velge å riste på hodet av den og se på den som en dårlig, misforstått parodi på det norske systemet, eller faktisk ta inn over oss den skepsisen som finnes til barnevernet, og benytte oss av anledningen til mer selvinnsikt og læring.

Noen tiår senere har jeg gjenkjent sjokket i mitt eget barns øyne på ferie i India, over å se en annens mor som klyper og slår. Jeg har tatt meg selv i å ønske å bortforklare for å skjerme henne, redde feriestemningen, men innsett at det rett og slett ikke går. «Det du er vitne til er galt mitt barn, og det kan gi dype sjelelige sår!». Den fysiske, så vel som den psykiske volden. Til forskjell fra generasjonen tidligere, er det ingen som avfeier meg eller rister på hodet når jeg påpeker at vold mot barn er en kriminell handling. Tvert imot. Jeg ser besteforeldre som beskytter de små, ektefeller som setter ned foten. Familiemedlemmer som forsøker å bryte spiralen. Noe har endret seg.

[ Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: – Dette er ikke historien slik den skjedde ]

Både Norge og India har kulturelle og prinsipielle sider ved seg som jeg er glad i og stolt av. Begge steder finner vi også unntak fra regelen. Situasjoner hvor man selv eller systemet ikke strekker til. Barnet i symbiose med mor og storfamilie kan ha sin egen verdi og positive sider. Men barnets autonomi og grunnleggende rettigheter skal også ha plass.

Min mor som har stått på barrikadene under våre India-reiser, er samtidig en som rister på hodet over det norske barnevernet. Som lærer i norsk skole i over 30 år har hun vært vitne til saker hvor innvandrerfamilier har blitt urettferdig behandlet av barnevernet: «De elevene og foreldrene skulle ikke ha opplevd det de gikk igjennom. Systemet er ikke perfekt, og mye har skjedd fordi de ikke respekterer andres måter å oppdra barn på! Det er ikke greit! Jeg forstår godt at de har laget en sånn film, håper den er balansert.»

Noe sier meg at denne filmen i kraft av sin sårhet vil være et viktig standpunkt på mange måter. Som norsk publikum kan vi velge å riste på hodet av den og se på den som en dårlig, misforstått parodi på det norske systemet, eller faktisk ta inn over oss den skepsisen som finnes til barnevernet, og benytte oss av anledningen til mer selvinnsikt og læring.

For min del vil nok denne filmen bidra til mindre medgjørlige samtaler om barneoppdragelse neste gang jeg tar med barnet mitt på tur til slekta. Nå som barnevernet stemples av regissøren som «child traffickers», blir det ikke like lett å være «Mrs. Kaur from Norway» i India.

[ Debatt: Norsk barnevern i kritisk søkelys ]

[ – En av mytene rundt skilsmisse er at det er en forbigående krise (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen