I en nylig pressemelding fra Olje- og energidepartementet heter det: «Det er petroleumsfaglege vurderingar som avgjer om nye område skal leggjast til TFO-området.»
Norsk kompetanse innen oljefagfeltet er i verdensklasse. Men: I 2023 kan vi ikke lenger bare støtte oss på dette, vi må utvide horisonten og trekke inn kunnskap som tilsier at verden ikke må utvinne mer karbonbasert energi. Den eneste måten vi kan tillate fortsatt ny utvinning, er om tekniske renseteknologier hadde vært på plass, men det er de ikke.
Mot en slik bakgrunn kan forslaget fra OED om å utvide TFO-området med 30 000 km², som er ute på høring, bare karakteriseres som uansvarlig. 85 % av de nye blokkene ligger i Barentshavet, og felles for alle er lang avstand til eksisterende infrastruktur og kostbar utbygging, gitt mulige funn. Eventuelle inntekter vil trolig først komme på 2040-tallet, basert på erfaringer fra eksisterende felt.
Så langt har oljeaktiviteten i Barentshavet ført til økonomisk tap for Norge. Etter 42 år og over 200 letebrønner er resultatet tre kommersielle felt, hvorav to er i produksjon. Et av disse, Goliat, gir knapt positiv økonomi. I området som foreslås utvidet, er det allerede 8 mislykkede letebrønner, med trolig over 5 milliarder kroner i tap. Den norske stat ville vært betydelig rikere i dag uten oljeleting i Barentshavet.
Vi anbefaler på det sterkeste at tildeling av nye letelisenser avslås.
På Wisting-feltet vil utenlandsstyrt kapital bære kun 2 % av netto risiko etter skatt ved utbygging. Den norske stat vil være direkte og indirekte eksponert med 90 %. Når skal vi da si at nok er nok?
De største internasjonale aktørene har for lengst mistet interessen. Disse baserer ikke investeringsbeslutningene sine på fiktive arbeidsplasser i Finnmark. De velger heller å investere der utsiktene til å tjene penger er best; modne områder på norsk sokkel eller internasjonalt. Nesten bare Equinor, Petoro og private selskaper dominert av norske interesser er aktive i Barentshavet i dag.
OED har nylig mottatt en analyse fra Rystad Energy: Netto klimagassutslipp fra økt olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Her hevdes det at norsk olje- og gassproduksjon sannsynligvis vil redusere totale klimagassutslipp. Dette gjelder særlig gass.
Men det spesielle ved Rystad-rapporten er ikke konklusjonen. Det oppsiktsvekkende er at den ble bestilt. Hva er formålet? Vil Norge på COP28 i Dubai, oljeindustriens Mekka, be verden om at norsk olje må få forrang – fordi den hjelper klimaet, er renest og mest demokratisk?
Det sier seg selv at slike argumenter ikke holder mål. Det virker dessuten som om rapporten ser mest på utviklingen fram til 2030. Det er et ganske kort tidsperspektiv for leting i nye områder. Videre bygger dette mye på utviklingen hittil uten å ta inn over seg at skal vi unngå svært dramatiske konsekvenser, må det tas helt andre grep i de nærmeste årene. Leting i nye områder framstår som et veddemål på at verden ikke vil nå klimamålene.
[ Jo Moen Bredeveien: «Oljeeventyret har vist oss hvordan det bør gjøres» ]
De som ønsker mer gassproduksjon, kaller gjerne gass en bro til framtiden. Mange forskere er skeptiske til dette. Det gjelder også UNEP, FNs miljøprogram, som i sin ferske «Emission Gas Report» fastslår at verden må kutte klimagassutslippene med 45 % innen 2030 for å unngå en «full-blown» klimakrise.
Om gass som «bro til framtiden» sier de at dette legger til grunn at vi har god tid på å omstille oss, slik vi altså ikke har: «En langvarig og sen omstillingsprosess bort fra andre fossile ressurser der man samtidig investerer i ny infrastruktur for gass, vil være en dårlig bro (…) Den raske utviklingen mot lavere priser for sol, vind og andre fornybare energiteknologier, gjør dette til et bedre alternativ enn gass i stadig større deler av verden.»
I tillegg er det betydelig usikkerhet i forhold til oljevernberedskap i arktiske farvann. Riksrevisjonen kom i 2019 til at oljevernutstyr ikke er dimensjonert for nordområdene. Store oljeutslipp i arktiske strøk kan gi alvorlige, varige skader, noe blant annet langtidsstudier av områdene påvirket av utslipp fra Exxon Valdez ulykken i 1989 har vist.
[ Kjell Werner: Oljestopp ville ha vært løftebrudd ]
Norge har forpliktelser for fremtidige generasjoner, slik det er slått fast i Grunnloven § 112. Av den grunn er det sendt inn klage til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) av seks unge klimaaktivister, og etablerte miljøorganisasjoner.
Klagerne mener deres rett til liv etter EMK artikkel 2 og rett til fysisk integritet etter artikkel 8 er brutt ved at norske myndigheter åpnet Barentshavet sør og sørøst for oljeutvinning. Klagerne mener klimagassutslippene fra utvinningstillatelsene utgjør en alvorlig trussel for liv og helse. Saken reiser også spørsmål om de unge er indirekte diskriminert, ettersom de over deres levetid må bære en uforholdsmessig byrde av skadene klimagassutslippene vil kunne føre til.
På basis av det ovennevnte, ber Besteforeldrenes klimaaksjon om at et nytt generasjonsperspektiv legges til grunn for dagens avgjørelser om nye lisenser på norsk sokkel. Vi anbefaler på det sterkeste at tildeling av nye letelisenser avslås.
