Dette innlegget ble publisert første gang i april 2023.
Filmen følger to små gutter over ett år i en kommunal barnehage, og gir et unikt innblikk i barnehagehverdagen. Vi følger hverdagen til 2 år gamle Balder og Haakon, hvor vennskapsrelasjonen mellom guttene er det som er i fokus.
Filmen er nært på. Den er varm, rørende og morsom. Det aller viktigste er at filmen engasjerer emosjonelt og får oss til å reflektere over barndommen og sårbarheten i den.
Filmen er et unikt studie av barna, fra barnas eget perspektiv. Vi voksne har ikke, eller tar oss ikke, tid til å observere barna, slik vi har gjort i filmen. Slik sett fungerer filmen som en øyeåpner. En inngang til barnas verden.
Les også: Sanna Sarromaa slutter som lærer: – Jeg har vært mye redd på jobb
Det kan være krevende dager for barna i barnehagen, og de minste barna kan ikke fortelle oss foreldre om hva de har opplevd i løpet av en dag. Vi må huske at barna står i veldig mye i løpet av en lang dag i barnehagen, og her tas det mest hensyn til gruppa og ikke til individet. Gruppa må fungere. Med dagens bemanningsnorm er det forståelig, men hva gjør dette med barna, spesielt de miste?
Vi må huske på at det slett ikke er naturlig for barna å bli tatt vekk fra foreldrene.
Jeg synes det nesten er litt skremmende hvordan vi foreldre bare gjør det vi blir bedt om. Når barna blir rundt ett år søker mange av oss barnehageplass uten å tenke godt igjennom dette. Jeg snakker for meg selv, men jeg tror dette gjelder mange. Det er bare slik vi gjør det i Norge i dag. Dette kan sees som et prøveprosjekt vi har holdt på med i Norge de siste 20–25 årene, for først nå begynner forskningen å vise resultatene.
Det er ganske oppsiktsvekkende hvilke psykiske påvirkninger dette kan ha på barna. Det kan være at det er nødvendig for familiesituasjonen og økonomien, fordi foreldrene må jobbe. Men, vi må huske på at det slett ikke er naturlig for barna å bli tatt vekk fra foreldrene. Og det er som regel kun tre dager tilvenning. Deretter forlater foreldrene barna, uten at barna nødvendigvis forstår at de kommer tilbake og henter dem. Det er egentlig helt hjerteskjærende.
Derfor er det så viktig at det er nok bemanning og nok faglærte pedagoger hele dagen. Hvert enkelt barn trenger tett og god oppfølging. Dette er tidkrevende. De ansatte gjør ofte en kjempejobb, men de er ikke godt nok bemannet. Og hvem som helst bør ikke jobbe i barnehagen, de må vite hva de gjør, de må ha fagkompetanse.
Les også: Kenneth fikk svulst i hjernen – nå er han tilbake på jobb
Onsdag 18. januar la Støre-regjeringen fram sin nye barnehagestrategi hvor det stilles krav til kompetanseheving. Men det står ingenting om hvordan bemanningen skal styrkes i praksis. Det er mange fine ord i regjeringens nye barnehagestrategi mot 2030 – det er bra. Det er en start. Men det holder ikke med fine ord, handling må til – nå!
Jeg vil påpeke at dette ikke er en kritikk av barnehagevesenet eller foreldre, men en kritikk av systemet. Og jeg skulle ønske vi voksne tok mer bevisste, overveide valg på vegne av barna. Jeg skulle ønske vi som samfunn tok barna mer på alvor – som enkeltindivider. Og jeg tror foreldre må begynne å åpne øynene mere for det som skjer. Vi må stille større krav. Først og fremst krav om bedre bemanning i barnehagen. Forbrukere har stor kraft – også på politiske avgjørelser.
Når det gjelder de ansatte, tror jeg mange ikke tør å si annet enn at alt er bra. Ofte tas det bilder fra dagen i barnehagen for å vise foreldre og «skryte» litt av hva de har gjort, eller trygge foreldrene på at barna har hatt en fin dag. Jeg er skeptisk til dette. De ansatte bør heller være til stede for barna fremfor å fokusere på å ta bilder. Men uansett, jeg forstår behovet.
Les også: José ble anklaget for å stjele en halv sjokolade. Så fikk han sparken
Det er fritt barnehagevalg i Norge, og nok barnehager å ta av. Det er på en måte «butikk». Hvis ikke foreldrene er fornøyde velger de kanskje å flytte barna til en annen barnehage. Derfor tror jeg sannheten ofte pyntes litt på. Og foreldrene på sin side vil ikke, eller orker ikke, å høre sannheten i en travel hverdag. Vi ønsker å tro det beste, og kjøper det for god fisk. Alt går greit – inntil det en dag ikke gjør det.
Sykefraværet er skyhøyt, barnehageansatte slutter i jobben, studentene svikter barnehagelærerutdanningen. Hvorfor tar ikke politikerne ordentlig fatt på problemet?
Det er krise i barnehagen nå. Må det en katastrofe til før det blir tatt grep? Jeg håper inderlig ikke det.
I flere år har det blitt ropt fra mange hold: Utdanning og kompetanseheving er vel og bra, men først må grunnmuren på plass. Altså bedre bemanning må på plass først, hvis ikke kommer heller ikke utdanningen til nytte. I dag er det kun noen få timer midt på dagen de er fullt bemannet etter minstenormen. De ansatte får altså ikke benyttet seg av fagkompetansen når de kun må drive med brannslukking. Dette er visst vanskelig å forstå for de voksne, les politikerne.
Mitt mantra er at vi må ta barn mer på alvor, for jeg synes at vi som samfunn har en tendens til å ta for lett på ting når det gjelder barn. Bemanningsnormen og hvordan den håndteres av makthaverne er et klart uttrykk for dette.
Nobelprisvinner i økonomi James Heckman har forsket på samfunnsøkonomiske effekter av tiltak og programmer, som investeringer i barnehage og skole med god kvalitet. Forskningen har vist at det er tiltak som gjøres for den yngste aldersgruppen, fra 0 til 5 år, som har størst effekt på senere livskvalitet, og som også samfunnet får mest igjen for. Så det er ingen ting å vente med!
Les også: Rita og Morten mister tre millioner i pensjon: – Det er så bittert
Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Ordskiftet om fattigdom kan være vanvittig krevende å stå i
Les også: Knut Hallvard Tufte er fattig og sosialklient i en av Norges rikeste kommuner
