Debatt

Teambuilding i helsevesenets ånd

Eventuelle tårer over å ikke strekke til, og den overveldende følelsen av at for mye skjer på en gang, får man spare til man sitter i bilen i stortingsgarasjen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

2023 har startet tøft for politikerne, skal vi være enige om det? Januar var lang, vi har akkurat klart å komme oss gjennom februar, men nå røyner det på med dårlige nyheter fra helsesektoren daglig. For å gjøre ventetiden mot den lange stortingsferien litt kortere tenker jeg å foreslå en lek. Man kan kanskje kalle det en slags teambuilding.

Jeg har valgt å kalle denne leken for Ahus-leken. Jeg tror man kan sette ganske mange sykehusnavn inn istedenfor (hvis de fremdeles er åpne og har avdelinger igjen da), men jeg er personlig best kjent med Ahus.

Siden det er mye snakk om hvordan man kan effektivisere i helsevesenet så lar jeg det være et premiss i denne leken også, og slår sammen pasient- og personellopplevelsene. Det skal tross alt være gjennomførbart!

I dette tilfelle kan vi kanskje kalle det som tilsvarer korridorpasienter for klappstol-representanter? Du er tilstede, men har ikke tilgang på voteringsknappen.

Det er teambuilding, så alle stortingsrepresentanter møter. Og statsråder. Men vi må fjerne noen plasser, skal vi si hele bakerste rad? For som veldig mange vet, så er Ahus for lite og sliter med korridorpasienter. Det ble bygget for et opptaksområdet med 340.000, mens det nå er lokal- og områdesykehus for cirka 594.000 personer.

I dette tilfelle kan vi kanskje kalle det som tilsvarer korridorpasienter for klappstol-representanter? Du er til stede, men har ikke tilgang på voteringsknappen. Litt som når pasienten er på sykehus, men ikke har tilgang til å dra i en rød snor ved forverring eller behov for hjelp. Det er jo ikke så farlig, man kan jo bare rope ut om det er noe – og håpe at noen hører deg.

Forresten, jeg glemte de representantene som sitter på klappstol i vandrehallen … De som tilsvarer pasientene på sykehuset som ikke kom til riktig sengepost, fordi det var (du gjetter det sikkert) fullt. De er til stede, det er oppfølging, men ikke optimalt så klart. Man risikerer å gå glipp av noe fordi man er på feil sted til feil tid og misforståelser oppstår. Ikke fare for liv og helse nødvendigvis, men ekstra belastning og ubehag kan oppstå.

Noen har fått rollen som erfaren sykepleier og får i oppdrag å rokere på klappstoler og representanter som er inne i stortingssalen i håp om å få plass til noen av de som er i vandrehallen. Og selv om du kanskje har sittet på en fast plass, så er du ikke trygg når pasient-Tetris begynner.

Det er mye som skal stemme nå pasienter fordeles på rom, hvor syke de er, kjønn og sikkert andre parametere en pasient ikke vet. Man vet bare at det at man har ligget på rom ikke betyr at man ikke kan havne på korridor igjen.

Men nå har vi nesten glemt helt bort personalets opplevelse i denne teambuildingen. Vi starter med at det ikke blir noe lunsj, for det er det jo ikke tid til. Alt som skal behandles i Stortinget denne dagen gjøres fortløpende, kun avbrutt av rokering av klappstol-representanter i ny og ne.

Det blir heller ikke noe mulighet for toalettbesøk denne dagen, for å gjøre det mest mulig realistisk. Heldigvis, om det skulle være slik at noen har mensen, så har de kanskje ikke hvit uniformsbukse å blø gjennom. Eventuelle tårer over å ikke strekke til, og den overveldende følelse av at for mye skjer på en gang, får man spare til man sitter i bilen i stortingsgarasjen.

Høres dette ut som en gøyal dag på jobb? Noe som booster moralen og gjør at du føler deg verdsatt og at du får utøvet yrket ditt etter intensjonene?

Det som også møter meg er trygge, kjente stemmer og mennesker som jeg er redd for at ikke er der neste gang jeg legges inn.

Heldigvis er det ingen som dør i løpet av denne teambuildingsleken, men det er jo litt annerledes på et sykehus. Det er faktisk ekte liv det handler om, både til pasienter og personell.

Er det dagens regjering som er skyld i at det har blitt som det har blitt? Nei, det har vært problematisk lenge. Eldrebølgen har vært varslet i lang tid, den kommer ikke som en plutselig tsunami. Mangelen på sykepleiere har vært skrevet om i årevis. Plassmangel på sykehusene også.

Akershus universitetssykehus HF. Korridor på Ahus Sykehus. Illustrasjon på korridorpasienter. Bak skjermbrett.

Men det er faktisk mulighet for å vise handlekraft, for å høre helsebrølet og reparere skuta som er lekk. Det ansvaret har nå Ingvild Kjerkol. Lytt til erfarne fagfolk, og da mener jeg de som utfører arbeidet, de som står i oppgavene i hverdagen og som nå roper på vegne av pasientene. De som sier opp i protest fordi der faktisk ikke går rundt lenger. Ikke konsulenter som mener noe om hvordan det burde være i teorien. Litt som i Fri Fagbevegelses sak om utforming av de nye trikkene i Oslo.

Kanskje det faktisk blir bedre, og mer effektiv drift av det?

Er det alltid sånn som skissert i Ahus-leken når man blir innlagt på via akutten? Nei, det er selvsagt satt på spissen. Men alle scenarioene har skjedd. Korridorplass på akutten, korridorplass på sengepost, feil sengepost, flyttet fra korridor til enkeltrom, til tomannsrom tilbake til korridor.

Men det som også møter meg er sykepleiere som sier «Nå er det en stund siden sist du var her. La meg finne fram pasienttøy, så skal vi ta målinger» i det jeg trilles inn på avdeling av portør. Eller når jeg har måttet ringe vakthavende lege, og i det jeg har presentert meg fått høre «men deg kjenner jeg jo, la meg slå deg opp i systemet», og fått avklart om det var nødvendig med innleggelse eller ikke.

Trygge, kjente stemmer og mennesker som jeg er redd for at ikke er der neste gang jeg legges inn. Som for hver innleggelse er litt mer sliten, litt mer overarbeidet og litt mer frustrert av situasjonen de er i.

Så Kjerkol, jeg ber deg innstendig om å finne fram sysakene og reparere helsevesenet som har raknet i sømmene. For at vi i fremtiden også har et helsevesen for alle, ikke bare for de som kan betale mest.

Red.anm.: Dagsavisen kjenner til skribentens identitet.

Mer fra: Debatt