Det har vært en alvorstung uke, etter at to nedslående rapporter om voldssituasjonen i Norge ble løftet frem i lyset. Både omfanget og kostnadene knyttet til vold i nære relasjoner har økt drastisk de siste ti årene.
Voldsfeltet er dessverre preget av mørketall, men disse funnene bidrar til å synliggjøre den reelle situasjonen. Det er en gylden mulighet til å skape endring, og den anledningen må vi gripe med begge hender.
På tirsdag i forrige uke la NKVTS frem omfangsundersøkelsen som kartlegger vold og overgrep i den norske befolkningen. Den burde bli obligatorisk pensum for alle.
Dagen etter kom tallene på hvor mye vold i nære relasjoner kostet samfunnet i 2021, som var nærmere 93 milliarder. Det er en svimlende høy sum, som de færreste av oss kan begripe.
Midt oppe i rapporter, statistikker og såkalte handlingsplaner sitter enkeltskjebner med psykiske og fysiske belastninger, svekket livskvalitet og tapte relasjoner. Noen har også tapt livet.
Tallene er mennesker, i all hovedsak kvinner, og de er mye mer enn representanter for en dyster statistikk. Som samfunn må vi jobbe for tilliten til voldsutsatte – for tillit må fortjenes og ikke kreves.
Vi må vise at det lønner seg å oppsøke hjelp, anmelde og kreve sin rett. Med dagens tilstand på feltet, forstår vi at det er vanskelig å tro på.
Så hva nå?
Rapportene er enda et eksempel på at vold i nære relasjoner er et omfattende samfunnsproblem. De viser også at vi ikke kan lene oss tilbake og slenge beina på bordet i likestillingskampen.
Valgene vi tar i dag, er avgjørende for generasjonene som kommer.
Det betyr at tiltak innen forebygging, kompetanseløft og lovgivning ikke viser resultater over natten. Snarere tvert imot – endring tar tid og desto tyngre veier argumentet om rask handling. Vi må styrke etablerte tiltak som vi vet fungerer, parallelt med å tenke nytt der vi åpenbart ikke lykkes.
Midt oppe i rapporter, statistikker og såkalte handlingsplaner sitter enkeltskjebner med svekket livskvalitet og tapte relasjoner. Noen har også tapt livet.
Bekjempelse av vold og overgrep går langt ut over den enkelte regjerings fireårsperiode, men det må ikke bli en hvilepute. Det er et felles prosjekt, hvor alle på veien må ta sine oppgaver på det dypeste alvor. Det er enkelt å prioritere det som raskt viser resultater, som man selv kan ta æren for.
Det som ikke virker like enkelt, er langsiktige prioriteringer som krever tid før man ser gevinsten. Vi må stille spørsmålene: Hvilke tiltak kan vi gjøre i dag, for å bedre morgendagen? Hvilke handlinger kan vi gjøre nå, som vil føre til færre tilfeller av vold og overgrep om 10 eller 20 år?
Det siste vi trenger er kutt i psykisk helsevern, politi, krisesenter og andre avgjørende innsatsområder. Ta heller valg som styrker disse, for hvis ikke nå – når?
[ Synnøve Vereide Trampe: Justisministeren har kastet en røykbombe i debatten om en norsk samtykkelov ]
