Nå er jeg snart seksti, så jeg har rukket å være same ganske lenge. Mesteparten av tiden har jeg vært sør for polarsirkelen, så det betyr at jeg har fått mange anledninger til å fortelle hvordan det er å være same. Spørsmålene jeg har fått har vært svært presise.
Har dere rein? Snakker du samisk?
Nei, har jeg svart. Og nei. Vi har ikke rein. Vi snakker ikke samisk. Selv om en solid prosent av blodet som flyter i årene mine er samisk, har jeg hatt en helt vanlig, norsk oppvekst.
Helt vanlig.
Jeg vokste opp i isende vintermørke med flammende nordlys. Jeg vokste opp i varme tropenetter under glødende midnattssol. Men mest av alt vokste jeg opp i hverdager. Helt alminnelige dager.
Hva spiste dere, spør folk, spiste dere samisk mat?
Vi spiste helt vanlig mat, svarer jeg.
Jeg sier ikke noe om måseeggene. Folk sørpå synes ofte det høres ekkelt ut. Vi dro ut på holmer og sanket egg. Bøtter fulle av egg. Deilige egg med rød plomme.
[ Kaja Bye flytta hjem for vindkrafta på Fosen ]
Da er det greiere å si at vi spiste laks. Det er jo vanlig over hele landet. Typisk norsk.
Det var far som fisket. Jeg lekte i vannkanten. Myggen surret, men den var jeg for lengst immun mot. En langsom tilvenning hadde sørget for det.
La myggen stikke, sa far da jeg kom på ferie med mine egne barn. Noen stikk hver dag gjør bare godt. De er immune nå, alle tre.
Det var alltid spennende når det hvinte i snella. Ville han klare å få laksen på land? Hvor stor var den? Stor nok til å røykes? Røykeriet måtte passes i time etter time. Einekvistene skulle gløde, men ikke brenne. Det måtte ikke bli for varmt.
Jeg vokste opp i hverdager med hjemmerøyket laks på brødskiva.
[ Sametingspolitiker om aksjonene i Oslo: – Fremmer ikke samisk kultur ]
Jeg vokste opp i hverdager der det var ryper på middagsbordet. Vanlig mat, høstet fra naturen. Jeg vokste opp med krøkebærsaft og trollkrem.
Jeg vokste opp i myra. Viddas gull var årets høydepunkt. Det var mor som tok meg med på de turene. Vi hadde våre egne, hemmelige myrer, myrer som enkelte år bar så mye multer at de guloransje flekkene brant på netthinna når vi la oss om kvelden.
Ved å bruke kofta som politisk symbol, tok de den fra henne.
Jeg vokste opp med mor og far og bror. En oppvekst med hverdager. En oppvekst der det ble høstet fra naturen. Jakt og fiske. Bær og sopp. Og fredelige stunder der vi ventet på at bålkaffen skulle bli ferdig.
Da jeg var 14 fikk jeg min første kofte. Mor ville ikke bruke den. Ikke fordi hun ikke var same nok. For det er hun. Ikke fordi hun skammet seg over å være samisk.
Kofta ble ferdigsydd samtidig med demonstrasjonene mot utbygging av Altavassdraget. Jeg vet ikke om hun var for eller mot utbyggingen, men jeg vet at hun var – og er – motstander av sivil ulydighet. Ved å bruke kofta som politisk symbol, tok de den fra henne.
Jeg skjønner henne. Jeg kjenner på det selv nå. Det er aksjonistene som eier kofta. Kan jeg ta den på meg igjen uten at det oppfattes som et politisk signal?
For jeg er ikke en av dem. Jeg er ikke tilhenger av lenker og slagord. Jeg vil ha dialog. Jeg vil ha sameksistens. Jeg vil at vi skal ta vare på jorda, men jeg vil også ha varmt vann i dusjen.
[ – Rives møllene er det den største skandalen i fredstid ]
[ – Det har aldri vært før så lett å rettferdiggjøre sivil ulydighet, sier Ella Marie Hætta Isaksen ]
