Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson Elise Waagen beskylder Høyre for å forsterke utfordringene i ungdomsskolen (side 37). Det føyer seg i rekken av innlegg fra regjeringspartiene der de er mest opptatt av å kritisere Høyre. Kritikken bommer. Og regjeringspartiene sliter med å presentere sine alternative løsninger for ungdomsskolen.
Vi er enige om at fallende motivasjon, økende grad av psykisk uhelse, samt svake skoleresultater ut av grunnskolen er de største utfordringene i ungdomsskolen. Men vi kan ikke overse at flere ting også må være en del av problembeskrivelsen: Store kjønnsforskjeller, høyt fravær og at elever som vil velge yrkesfag ikke føler seg godt nok forberedt.
Derfor er det rart å blankt avvise alle tiltakene Høyre fremmer i vår ungdomsskolereform. Og attpåtil spinne reformen til å handle om noe helt annet enn den faktisk gjør.
For når Arbeiderpartiet etterlyser mer praktisk undervisning og flere kvalifiserte lærere kan man lure på om man har lest Høyres forslag? Blant annet foreslår vi å innføre et obligatorisk praktisk yrkesfaglig valgfag for alle, og at alle elever skal få undervisning av lærere som har fordypning i faget.
Da Høyre i regjering innførte mastergrad og videreutdannet rekordmange lærere, var det fordi vi vet at det fungerer. Ikke fordi vi har en ondsinnet, skjult agenda for skolen slik Arbeiderpartiet antyder.
Det er blitt forsøkt å fremstille det som om Høyre ønsker karakterer i 7. klasse. Det stemmer ikke.
Vi vil også teste ut nye eksamensformer på 10. trinn fordi vi vet at dagens eksamen ikke passer for alle. Man må gjerne spinne det om til en «bachelor» på ungdomsskolen, men da bør Arbeiderpartiet heller være ærlige om at man ikke ønsker at tiendeklassinger skal få prøve ut nye vurderingsformer.
Det er også blitt forsøkt å fremstille det som om Høyre ønsker karakterer i 7. klasse. Det stemmer heller ikke. Vi ønsker et forsøk på en modell hvor barneskolen utgjør seks år og ungdomsskolen fire år. Det kan prøves ut på skoler som har 1.–10. trinn sammen. Målet er at elevene skal få mer tid til å finne seg til rette og utvikle seg faglig og sosialt – ikke at de skal starte med karakterer tidligere.
For et Arbeiderparti som dras stadig lengre til venstre i skolepolitikken er det lett å peke på at vi trenger mer lek og mindre læring i skolen. Men de møter seg selv i døren. Ikke bare sliter de med å presentere Aps politikk for ungdomsskolen. Løsningene de antyder mangler grunnlag i kunnskap om hva som fungerer i skolepolitikken.
Jeg forstår at Arbeiderpartiet har behov for å stemple Høyres politikk som noe annet enn det den er når det går dårlig på målingene.
Men det tjener en viktig skoledebatt svært lite. Og kler et styringsparti enda mindre.
[ Erna Solberg om egen reform: – Flere av de elevene som sliter vil gjøre det bedre ]
