Debatt

En fattigdomsfelle for unge uføre

Over tid har rettighetene og ytelsesnivået til uføre blitt gjort dårligere for å presse også disse til å finne arbeidsviljen. Dette rammer naturligvis de helt uten arbeidsevne hardest, og viser at arbeidslinjas innretning bommer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nå som mange av oss kjenner dyrtiden på lommeboka, har mediene med god grunn rettet oppmerksomheten mot de som sitter nederst ved bordet; de med langvarig lavinntekt. Hva kan vi gjøre med velferdsordningene for å motvirke den økende fattigdommen denne gruppen opplever?

Andelen blant uføretrygdede som har årlig lavinntekt har doblet seg siden 2010. De er ofte unge, arbeidsuføre, minsteytelsesmottakere og aleneboende. Denne kursen for norsk velferdspolitikk ble satt lenge før 2010, og her ligger mange av svarene på hvorfor stadig flere ender opp med så dårlig økonomi.

Daniel Østlie Syversen.

Gjennom arbeidslinja på 90-tallet fikk politikerne et nytt syn i sosialpolitikken. Velferdsordningene måtte svekkes for å motivere individet til arbeid. Over tid har rettighetene og ytelsesnivået til uføre blitt gjort dårligere for å presse også disse til å finne arbeidsviljen. Dette rammer naturligvis de helt uten arbeidsevne hardest. Dette viser at arbeidslinjas innretning bommer.

Men ligger egentlig problemet i arbeidsviljen? SSB anslår at det er cirka 100 000 personer i Norge med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser som ønsker å jobbe, men som likevel står utenfor arbeidslivet. Norge scorer også dårligere enn OECD-snittet på arbeidsinkludering for denne gruppen. Kuttene i ytelsene skulle motivere de med uavklart og avklart restarbeidsevne til et arbeidsmarked som uansett ikke ønsker dem.

En moderne arbeidslinje må legge til rette for dem som har restarbeidsevne, uten å straffe dem som ikke har det.

Denne politikken har gått hardt utover økonomien til de som blir helt arbeidsuføre tidlig i livet, og spesielt de som går mange år uten avklaring fra Nav. Selv med tungtveiende og grundige uttalelser om deres uførhet fra spesialisthelsetjenesten, blir mange sittende fast i et dysfunksjonelt og langvarig avklaringsløp.

Nav fører ikke klar statistikk, men en omfattende spørreundersøkelse gjennomført av AAP-aksjonen viste at gjennomsnittlig avklaringstid mot uføretrygd var 7,5 år. Mange vil oppleve betydelig lengre avklaringstider, og saker med 10 til 20 års varighet er ikke sjeldne.

Grunnen til dette er forvaltningens møte med folketrygdlovens strenge vilkår for innvilgelse av uføretrygd. Dessverre viser det seg at Nav stadig ikke er rustet til å gjennomføre avklaringen i det omfanget loven krever. Årsakene er ofte ressursmangel, nedprioritering av vanskelige saker, dårlig samhandling internt og med helsevesenet, lange køer i saksbehandlingen og saksbehandlingsfeil.

I løpet av denne tiden vil den syke bli kastet mellom midlertidige ytelser som arbeidsavklaringspenger, tiltakspenger og sosialpenger, ofte med inntektsløse perioder i mellomtiden. Mange som får innvilget minstesats uføretrygd etter en slik prosess, vil slite med å komme seg ut av det økonomiske uføret de nå har havnet i. Dette er en relativt ny problemstilling, da vi tidligere har hatt flere sikringsordninger som ville ha bedret deres økonomi. En av de viktigste var etterbetalingsordningen.

Da uføre tidligere fikk innvilget uføretrygd, fikk de etterbetalt trygden tilbake til uføretidspunktet. Trygden ble avregnet mot allerede utbetalt midlertidig ytelse og det eventuelle overskytende beløpet ble etterbetalt. Dette var et godt system som dempet noe av den økonomiske skaden for dem med lang avklaringstid, og spesielt unge på minstesatsene. I 2004 ble ordningen svekket til slik den fungerer i dag. Grunnregelen i dag er at uføretrygden kun blir utbetalt fra tidspunktet avklaringen er fullført, ikke fra uføretidspunktet.

Beregningen for både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd tar utgangspunkt i 66 % av tidligere inntekt. For de som blir uføre et stykke ut i arbeidslivet, vil etterbetalingen som regel være av liten betydning. For unge uføre som har hatt lav eller ingen inntekt derimot, vil spriket mellom disse ytelsene være svært stor. Minstesats arbeidsavklaringspenger for dem under 25 er cirka 10700 kroner utbetalt per måned, mens minstesats uføretrygd ligger fra 17800 til 19000 kroner, avhengig av bosituasjon.

Etter lovendringene i 2004, er det i dag nærmest helt umulig å få etterbetalt uføretrygd i en betydningsfull grad. Dette gjelder også i svært alvorlige saker der Nav selv har forårsaket store forsinkelser i avklaringen. Med arbeidslinja har de midlertidige ytelsene blitt satt til et eksistensminimum, og syke er ikke ment til å leve på disse over lang tid. Dette er uforenelig med et system som ikke etterbetaler uføretrygd til de som viste seg å ha vært uføre hele tiden.

Andre ordninger som kunne ha demmet opp mot økonomiske problemer for denne gruppen, har med tiden også blitt gjort utilgjengelig for dem.

Ung ufør-tillegget var en særordning for alle som ble uføre i ung alder. Tillegget skulle hjelpe de som aldri fikk muligheten til å styrke sin egen trygdesats gjennom arbeid. Dessuten har de sjeldent rukket å trygge sin egen økonomi på andre måter, som for eksempel gjennom boligetablering og private helse- og uføreforsikringer. Tillegget er derfor sårt tiltrengt for de det gjelder. I 1998 ble inngangsvilkårene innstrammet gjennom et strengt alvorlighetskrav. I dag faller mange utenfor ordningen, selv om de ble 100 % arbeidsuføre i ung alder.

Unge uføre er særlig dårlig stilt i en tid der bolig og leieprisene har eksplodert. For å gjøre vondt verre, medførte uførereformen i 2015 at uføre på minstesatsen mistet retten til bostøtte. Dette bidro til at andelen uføre med høy boutgiftsbelastning økte fra 24 prosent i 2011 til 38 prosent i 2021. Bostøtteordningen treffer ikke lenger de med varig lavinntekt, og det er stort behov for permanente bostøtterettigheter for uføre.

Skal vi få bukt med fattigdommen blant uføre, bør vi først ta tak i årsakene til at noen ender opp betydelig fattigere enn andre. Arbeidslinja har blitt en fattigdomsfelle for dem som ikke kan jobbe. En moderne arbeidslinje må legge til rette for dem som har restarbeidsevne, uten å straffe dem som ikke har det. De tre kuttene ovenfor har gjort dagens unge uføre vesentlig fattigere enn generasjonene før dem. Skal vi gjøre noe med fattigdommen, ville jeg ha startet der.

Mer fra: Debatt