Debatt

Det er lov å være uenig – dersom man bruker riktige fakta

Finans Norge svarer Forbrukerrådet om inkassosalærer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et intervju med Dagsavisen publisert 20. februar, får Jorge B. Jensen i Forbrukerrådet som eneste kilde i en sak om inkasso fremføre påstander som ikke er sanne.

Det kan ikke stå uimotsagt.

La oss se på hans påstander etter tur:

«Inkassoselskapene har fakturert skyldnerne stadig mer i salærer. Dette framkommer blant annet i de offisielle halvårsstatistikkene som finanstilsynet publiserer.»

Statistikken til Finanstilsynet inneholder ikke tall for salærer, kun innkasserte beløp (sum hovedstol, renter, salærer og gebyrer). Siste statistikk med tall for 1. halvår 2022 viser lavere innkassering målt mot 1. halvår 2021. Den beste indikasjonen for inkassoselskapenes salærer er de offisielle årsregnskapene. Her er det betydelig etterslep, men for 2021 hadde de største selskapene (som utgjør 90 %+ av markedet) en inntektsnedgang på 6 % mot 2020. Når 2022-tallene foreligger vil vi se en ytterligere nedgang ettersom det har tatt tid for salærreduksjonen fra høsten 2020 til å få full effekt i tallene.

«Kostnadene for å drive inkasso har falt.»

Årsregnskapene for de samme nevnte selskapene i Brønnøysundregistrene viser at kostnadene økte både i 2020 og 2021. Noen detaljert splitt på dette finnes ikke, men det er jo ikke slik at digitalisering og automatisering er gratis. Det bidrar i første rekke til mer effektive, raskere prosesser med mindre manuell håndtering slik at saksbehandlerne kan bruke mer tid på de skyldnerne som virkelig har behov for hjelp. Ergo, økt digitalisering og automatisering er også skyldnervennlig.

«Salærene i Norge er mye høyere enn i for eksempel Finland eller Sverige, og Forbrukerrådet mener det ikke kan forsvares at folk skal betale opptil 50 ganger mer i inkassosalær her, enn folk gjør i våre naboland på tilsvarende fordringer.»

Her sammenligner Jensen epler og pærer. Det er å gå for langt å beskrive alle elementene av de ulike systemene, men bruker vi Sverige som eksempel finner vi vesentlige forskjeller:

  • Sverige sender forbrukerne mye raskere til retten: En uløst inkassosak sendes til rettslig behandling hos Kronofogden i Sverige etter 12 dager. I Norge har man etter like lang tid kun fått et inkassovarsel med 35 kroner i gebyr etter at disse satsene ble redusert 1. oktober 2020. Her til lands tar det rundt 60 dager før en inkassosak kan gå rettslig.
  • I Sverige blir betalingsanmerkningene stående: Når en inkassosak vedtas hos Kronofogden, får svensker som skylder penger en betalingsanmerkning. Denne vil stå i tre år, selv om kravet gjøres opp i sin helhet, og gjør det vanskeligere for forbrukerne å få innvilget lån. I Norge slettes betalingsanmerkningen med en gang beløpet er betalt.
  • I Sverige får forbrukerne dårligere oppfølging: Når fakturaen forfaller i Sverige sendes det enten ut en purring (60 kroner i gebyr) eller saken går rett til inkasso (180 kroner i gebyr). Inkassokravet har du 8–12 dager på deg å betale. Samtidig har inkassoselskapet i flere tilfeller ikke lov til å ha utgående kontakt med sluttkunden, noe som setter en stopper for effektive og forbrukervennlige tiltak.

Finans Norge organiserer seriøse aktører i inkassobransjen som utgjør 70 prosent av det norske inkassomarkedet. Inkasso er garantisten for den særnorske tilliten som vi både er stolte av – og som skaper enorme verdier. Siden alle som selger en vare eller tjeneste vet at man har et system for effektivt å drive inn penger fra de få som ikke betaler, går alle samhandlingsprosesser mellom kjøper og selger smidig og effektivt. Alternativet er at alt salg enten skjer med forskuddsbetaling eller etter lange prosesser der kunden må dokumentere betalingsdyktighet.

Vi mener salærene i Norge må stå i forhold til de reguleringene inkassobransjen er pålagt og verdiene de er med på å skape for samfunnet. Hvis Forbrukerrådet ønsker å kutte dem enda mer, vil vi se en utvikling der kundene som gjør opp for seg må betale en større andel av kostnadene for de kundene som ikke gjør opp for seg. Det er i vårt hode en merkelig forbrukerpolitikk av et statlig organ.

Mer fra: Debatt