Å regulere omsetningen av cannabis er et «sosialt eksperiment», ifølge Inger Lise Hansen, generalsekretær i Actis, i Dagsavisen 13. februar.
Men et forbud mot en handling som ikke skader andre enn eventuelt en selv skal ikke være den naturlige tilstanden i et liberalt demokrati. Det er kriminalisering, ikke legalisering, som er eksperimentet.
Dette eksperimentet har vi nå nok erfaring til å slå fast har slått feil. Siden 1965 har talløse norske brukere, særlig ungdommer, blitt påført traumatiske møter med politiet, stigma, ydmykende ruskontrakter og svekkede framtidsmuligheter. Folk har blitt nektet helsehjelp. Tvangsbruken har rammet ekstremt sosialt skjevt. Cannabis har ikke blitt borte, men tvert imot blitt hovedinntekt for organisert kriminalitet.
Dette er kostnader Actis er påfallende lite opptatt av, når de summarisk forholder seg til at 31.000 mennesker i Canada årlig slipper å bli gjort til kjeltringer for en offerløs handling. De bare registrerer at «antallet som blir tatt» har sunket.
Det er nødvendig å tenke nytt, og det gjør de nå i en rekke land i verden: Tyskland, Tsjekkia, Luxembourg med flere er i ferd med å følge i fotsporene til Nord-Amerika. Men ifølge Hansen er løsningen på cannabis-problemet i alle fall ikke «polet».
Men hvem har egentlig påstått at «polet» vil løse alt? Det mange av oss mener, er at forbudet mot cannabis er lite hensiktsmessig og til og med til hinder for å løse «cannabisproblemet». Vi har i en årrekke forsøkt å diskutere fakta og mulige løsninger. Dette har ikke vært lett, til stadighet blir vi møtt med skremselsoppslag i avisene, fordreide fremstillinger av fakta og tendensiøse gjengivelser av forskning.
Det som må forventes, er at det illegale markedet gradvis krymper. Det har skjedd til de grader i Canada.
Hansen oppviser flere eksempler på dette. Hun er ensidig opptatt av hvor mange som har brukt cannabis siste år og snakker om en «økning på 50 prosent» i amerikanske delstater som legaliserte tidlig. Konvensjonen for å snakke om økninger av prosenter av prosenter, er å bruke prosentpoeng. Realiteten her er en økning fra 12 til 18 %, men det lyder ikke like dramatisk.
Når man først regner på denne måten, unnlater likevel Hansen å opplyse at økningen i bruk var på «60 %» i statene som ikke legaliserte (en økning på 4 prosentpoeng, fra ca. 7,5). Dette fremgår av Actis’ egen rapport. Hun underslår også at økningen begynte lenge før legaliseringen og ikke uten videre kan tilskrives lovendringen.
Dette er bare ett av mange eksempler på kreativ tallgymnastikk fra Actis’ side. Hun nevner ikke at bruken blant mindreårige ikke har økt. Istedenfor framhever hun at «de høyeste bruksnivåene finner vi blant unge voksne mellom 18 og 25 år». De mellom 18 og 25 bruker selvsagt mest også i forbudslandet Norge, samt i alle samfunn over hele verden vi kan huske å ha sett statistikk fra.
[ BAKGRUNN: «Rydder du plass for en ny vare i butikkhyllene, øker salget. Det er kjent markedsteori» ]
Stråmennene florerer, som når Hansen påpeker at regulert handel ikke har eliminert det illegale markedet. Finnes det kanskje en eller annen ute i periferien som har sagt dette en gang? Det som må forventes, er at det illegale markedet gradvis krymper. Det har skjedd til de grader i Canada: To tredeler av omsetningen er nå lovlig og andelen øker for hvert kvartal. Det har heller ikke gitt enorme inntekter til Canada, påpeker hun – som om noen hadde trodd det skulle gjøre det.
For Actis’ tilsier alt ved erfaringene fra Canada at Norge skal tviholde på den rådende politikken. De ser for eksempel «tegn» på økninger i omfanget av «cannabisrelaterte skader» som dødelige trafikkulykker. I rapporten om erfaringene med legalisering viser Actis til en vitenskapelig publikasjon for å underbygge denne påstanden. Når man leser artikkelen, framgår det imidlertid at tre av fem amerikanske delstater som legaliserte tidlig, har hatt en reduksjon i tallet på dødelige ulykker.
Lederen for Actis, paraplyorganisasjonen for avholdsbevegelsen, oppviser her hele registeret av tallmagi og fortegnelser. Det kan synes å være et gjennomgangstema i avholdsbevegelsen at man kan ta seg friheter på bekostning av sannferdighet. Det er som om man er berettiget, fordi man kjemper for et høyere formål.
Så hva skal vi gjøre med «cannabisproblemet»? Mye tyder på at det best lar seg håndtere av sivilsamfunnet. Bruk av straff hindrer oss som samfunn fra å nå fram til de som trenger det. Det vi kan gjøre fra politisk hold er å skape en regulert og tryggere omsetning. Det er på tide å avslutte kriminaliseringseksperimentet.
[ Narkotika blir mer normalisert: – Det er tilgjengelig på nesten hver eneste fest ]
