De store filmene tar hele potten

I snart 30 år har vi i Qvisten Animation jobbet med å lage kinomagi og magi for mindre skjermer. Når vi i 2023 kan kalle oss Skandinavias største animasjonsstudio, skyldes det ikke bare at vi har satset på kvalitet, kompetanse og kreativitet.

Vi har også strukturer i det norske arbeidslivet som gjør det mulig å få ut det beste av hver enkelt produsent, regissør og animatør til lavere kostnad enn i mange andre land. Dette gir Norge et konkurransefortrinn som vi ikke utnytter godt nok.

Som i andre bransjer er vi avhengige av å vokse kommersielt og utvide vårt geografiske nedslagsfelt. Innen animasjon har vi store muligheter til å lykkes internasjonalt, fordi gode animasjonsfilmer har et universelt språk som reiser lett.

Selv har Qvisten erfaring med at de internasjonale kanalene vi jobber med, primært i Norden, blir imponert over den høye kvaliteten vi kan produsere på et begrenset budsjett. Det skyldes blant annet at den norske modellen med en høy andel fast ansatte, gjør det mulig for oss å bygge kunnskap og kompetanse over tid, i stedet for å hente kompetansen utenfra hver gang vi trenger den.

Dersom flere av de store studioene hadde sett Norge som et attraktivt land å produsere egne prosjekter i, og dermed fikk oppleve hvor mye de kan få igjen for pengene de investerer her, ville også terskelen deres for å gå inn i norske prosjekter blitt lavere.

Det ville gitt vår bransje, som er et godt eksempel på den typen kunnskapsbedrifter Norge trenger flere av, mulighet til å skape flere arbeidsplasser og å bygge en kreativ næring for framtiden.

I dag er dessverre politikken et av de største hindrene for at norske produksjonsmiljøer kan ta steget ut i verden og vise seg fram.

Film- og TV-produksjon er kostbart. Derfor er det mange land som har ordninger som gir film- og TV-selskaper insentiver for å velge nettopp det landet som innspillingssted eller produksjonsbase. Så også i Norge, med det som er kjent som filminsentivordningen.

[ Alta-filmen knuser Spielberg på kinotoppen ]

Dette er en ordning der staten dekker 25 % av kostnadene til utenlandske filminnspillinger i Norge. Hvert år settes det av en sum penger til ordningen, og når denne summen er brukt opp, blir det ikke utbetalt støtte til flere prosjekter det året.

Felles for mange av produksjonene som kommer inn i insentivordningen, er at de er store og kostbare. Problemet er dermed at få prosjekter legger beslag på hele potten.

Det er stas for norske kinogjengere å se Preikestolen i en amerikansk blockbuster som «Mission Impossible», selv om fjellveggen i filmens handling ligger i India. Men prisen for den opplevelsen, er at alle pengene for det året er brukt opp når andre produksjoner skal søke om støtte.

Når vi blir kontaktet av utenlandske filmselskaper som vil samarbeide med oss, spør de alltid hvordan insentivordningen vår fungerer. Når vi må forklare at den er begrenset i omfang, har en søknadsfrist én gang i året og at det ikke er noen garanti for at akkurat denne produksjonen vil få en eneste krone ut av den, er det som regel slutten på samtalen. «Takk for praten, vi ringer videre til Island eller Irland», får vi gjerne høre.

For oss betyr det en tapt mulighet til å bidra til et kreativt prosjekt, og tapte inntekter. Vi er ikke i tvil om at andre selskaper i vår bransje går glipp av lignende muligheter hvert år.

I dag er dessverre politikken et av de største hindrene for at norske produksjonsmiljøer kan ta steget ut i verden og vise seg frem.

Grunnen til at mange som egentlig vil til Norge, i stedet ender opp i Irland eller Island, er at disse to landene har innrettet sine insentivordninger på en annen måte enn oss. De har laget regelstyrte ordninger, i stedet for en rammestyrt som vi har i Norge.

Hvor mye penger som refunderes hvert år avhenger av hvor mange prosjekter som realiseres, men regnestykket er uansett positivt for landets økonomi: Det sitter jo igjen med de 75 prosentene som ikke refunderes.

Oslo Economics evaluerte i 2021 filminsentivordningen på oppdrag fra Norsk filminstitutt. De slo fast det mange av oss i bransjen allerede visste: Ordningen fungerer, men den kunne ha fungert mye bedre om den var regelstyrt i stedet for rammestyrt.

[ «Kids in Crime»-forfatter feiret gjev pris: – Jeg er helt overveldet. Og veldig fyllesyk ]

Kulturminister Anette Trettebergstuen er blant dem som har tatt til orde for en regelstyrt ordning. Hun har tidligere uttalt til VG at «flere filmproduksjoner til Norge (…) er bra norgesreklame, bra for lokalt næringsliv og tilfører norsk filmbransje kunnskap og arbeidsplasser».

Vi kunne egentlig ikke sagt det bedre selv.

Nå er vi mange i norsk filmbransje som heier på at hun skal vinne fram. Kompetansen finnes, men vi har ikke rammebetingelser som er gode nok til å utnytte potensialet til fulle.

De flinke og kreative folkene finnes, men de får ikke jobbet med de største prosjektene de kunne levert på. Bransjen vår er godt etablert i Norge, men konkurrerer ikke på like vilkår med store deler av Europa.

Måtte 2023 bli året der norske politikere forstår at de ved å innføre en bedre, regelstyrt insentivordning også styrker en kulturnæring som vil vokse og gi et betydelig antall nye arbeidsplasser.

Slik kan vi bygge en kreativ næring for fremtiden i Norge.

[ Anmeldelse: Velment og nostalgisk røverhistorie ]

[ Tredje sesong av storsuksessen «Exit» får førpremiere på kino ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen