Thorvalds testamente

«For meg synes én ting åpenbart: Det er en sikkerhetspolitisk situasjon som roper på et nærmere nordisk samarbeid om forsvar og sikkerhet.»

Med disse ordene innledet Thorvald Stoltenberg sin tale til Nordisk Råds sesjon i Stockholm for bare ni år siden. Han var den gang ute av rollene som aktiv politiker, men evnen til å tenke fremover i tid og til å formulere nye tanker var like levende som før. Den tidligere forsvars- og utenriksministeren lå tiår foran aktive nordiske politikere i sine sikkerhetspolitiske fremtidsvisjoner.

Allerede i juni 2008 ble Stoltenberg anmodet av de nordiske utenriksministrene om å skrive en rapport om nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid, gjerne med et perspektiv ut over det politisk mulige den gang. Det dreier seg ikke om noen utredning skrevet av en komité med flertall og mindretall, men om Stoltenbergs egne tanker og ideer.

I lys av dagens situasjon i Europa og Norden har den et snev av profeti over seg, og er mer aktuell enn noensinne, selv om den ble levert for 13–14 år siden.

I dag kan vi si at mange av punktene i rapporten virker så selvfølgelige at vi tar utviklingen for gitt. Nordisk samarbeid om forsvarspolitikken har åpenbart kommet lenger enn Stoltenberg den gang forutså. Samarbeid om luftovervåkning av Island kom tidlig i stand. Men på andre punkter har utviklingen kommet både kortere og lengre enn det var mulig å forutse.

[ Tidligere Ap-topp: − Jeg skal vokte meg veldig for å rope fra hornet på veggen ]

Det er likevel påfallende at rapporten i de senere år har fått så liten oppmerksomhet. Selv fikk jeg en anmodning fra Nordisk Ministerråd i København om å intervjue daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre om rapporten. Han var generelt velvillig til Stoltenbergs synspunkter, men på ett av punktene virket vagheten påfallende. Og bevisst.

Det gjelder punkt 13 i rapporten, en nordisk gjensidig solidaritetserklæring dersom ett av de nordiske land skulle bli angrepet eller truet med krig. Thorvald Stoltenbergs forslag gikk ikke så langt som den solidariske forpliktelse i artikkel 5 i NATO-pakten, men for 12 år siden var en vagere solidaritetserklæring likevel ikke uproblematisk, med to alliansefrie land og tre NATO-land i Norden.

Et løsere vedtak om solidaritet ble likevel godkjent av Nordisk Råd i 2011. Senere har det vært taust om denne siden av det sikkerhetspolitiske samarbeidet, inntil Russlands angrep på Ukraina dramatisk har aktualisert finsk og svensk medlemskap i NATO, noe som for 12 år siden var en politisk mindretallsidé.

[ Viktig og smertefullt fra vår nære historie (+) ]

Men tanken om en mer håndfast solidaritetserklæring, lik NATOs artikkel 5, kan likevel vise seg nyttig i en situasjon der Tyrkia driver obstruksjon og åpenbar utpresning, særlig med henblikk på svensk NATO-medlemskap.

Et forpliktende nordisk forsvarsforbund innenfor rammene av NATO vil være langt vanskeligere å forhindre for Tyrkia. President Erdogan har ingen vetorett i nordiske spørsmål. Og for de øvrige NATO-land, ikke minst USA og Storbritannia, vil en slik styrking av forsvaret i nordområdene neppe vekke sterke motforestillinger.

Det er ikke ofte en profilert politiker etterlater seg fremtidsvyer som mange år senere får fornyet aktualitet.

Under enhver omstendighet har både Finland og Sverige erklært opphevelse av alliansefriheten. Det primære mål er selvsagt et direkte medlemskap for Finland og Sverige i NATO. Men Tyrkia kan ikke forhindre realiteten i dette sikkerhetssamarbeidet.

Det interessante ved Thorvald Stoltenbergs sikkerhetspolitiske testamente er også hans advarsler mot å demonisere Russland. Han uttaler seg kritisk om en «offensiv russisk markeringspolitikk», særlig i luftrommet nær det nordiske området og med ubåter i den svenske skjærgården, men sier det blir feil å hente frem fiendebilder fra den kalde krigen.

Selv om han ville ha uttalt seg langt mer kritisk om Russland i dag, er det verdt å merke seg advarslene med sikte på hva som må skje når den pågående krigen er over.

Det er ikke ofte en profilert politiker etterlater seg fremtidsvyer som mange år senere får fornyet aktualitet. Thorvalds testamente om sikkerhetspolitikk peker fremover på en måte som fortjener en åpen gjennomgang og debatt også i dagens situasjon.

Med den vedvarende obstruksjonen av Finlands og Sveriges NATO-søknader og Tyrkias forsøk på splitt og hersk ved å godta Finland og ikke Sverige, er det kanskje på tide at de nordiske land søker løsninger i tråd med de tanker Thorvald Stoltenberg den gang etterlot seg som sitt sikkerhetspolitiske testamente.

[ Disse er arbeidsgiverne skeptiske til å ansette: – Det skjønner jeg godt ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen