Når vi denne uken minnes ofrene for Holocaust, ser vi tilbake og ned i en avgrunn som er vanskelig å fatte: systematisk ondskap, dehumanisering, nedverdigelse og vold. Kanskje vegrer vi oss mot å ta det inn over oss. Det er lettere å la være.
Men tendensene til hat og umenneskelighet finnes så altfor nært oss også i dag – på de mest grusomme vis i pågående krigshandlinger, men også iblant oss og i oss.
Forfatter og Holocaustoverlever Viktor Frankl har beskrevet sine erfaringer i tysk fangenskap under andre verdenskrig. Kampen for å bevare verdigheten og menneskeligheten i møte med et umenneskelig system var det som holdt ham oppe. Det ufattelige – å velge og dyrke humanitet i en verden av bestialitet – står for oss som et lysende eksempel.
[ Hardt ut mot NHO: − De blei så fornærma, at de måtte stille opp i avisa med armene i kors ]
Det gjelder nemlig også oss. For alt begynner i det små. Selv om kontrasten fra Holocaust til vår virkelighet i dagens Norge er stor, minner historien oss på hvor viktig det er å kjempe for menneskeligheten.
Ordboken definerer menneskelighet som «det å ta hensyn og utvise vennlighet og medfølelse». Det vil si å være oppmerksom i møte med andres behov og følelser og handle på en måte som ivaretar deres sårbarhet.
Det å «vokse i sin menneskelighet» og «fremelske godhet» var viktig for de greske filosofene og i mange religioner og livssyn. Hvor høyt står det på prioriteringslisten vår i dag?
Hvor finnes «godhetens drivhus» i vår tid, og hvordan kan vi sammen bygge og forsterke dem, spurte filmskaper Kristian Landmark på et arrangement i Kristiansand før jul. Innsikt i mekanismene som kan føre til ondskap, er en vei til å forebygge.
Slik vet vi i dag at normalisering av språkbruk som degraderer mennesker, konstruksjon av «oss» og «dem» og gradvis distansering fra «den eller de andre» kan føre galt av sted. Vi må motvirke slike tendenser med kløkt og bred innsats.
[ Får støtte fra Bonde Tusvik etter hets: – Dessverre ikke overraskende ]
Samtidig vet vi at mangel på evne til å ta ansvar og handle selvstendig gjør at grusomme ting kan skje selv der flertallet ikke har noen dårlig hensikt. Styrking av enkeltmenneskets evne til å være en aktør blir en motvekt mot gruppetenkning og handlingslammelse.
I den norske skolen skal elevene ikke bare trene på mattestykker. De skal trene på å verne om menneskeverd. «Elevene skal selv bidra til å ivareta menneskeverdet og reflektere over hvordan de kan forhindre at det krenkes», står det i Læreplanen. Hva betyr dette i praksis? Og hvordan kan vi voksne være forbilder?
For å skape gunstige vilkår for menneskelighet må vi bli enda mer bevisste på hva som skal til. Det kan være gode relasjoner med rom for empati, inkluderende fellesskap og etisk refleksjon som forebygger tankeløsheten.
Det å «vokse i sin menneskelighet» og «fremelske godhet» var viktig for de greske filosofene og i mange religioner og livssyn. Hvor høyt står det på prioriteringslisten vår i dag?
Når det å være slem eller kvinnehater, er det som gir status, er noe galt på ferde, påpeker Helena Frølich (15) i Aftenposten 18. januar. I sosiale medier bidrar nå «forbilder» som Andrew Tate og seriemorderen Patrick Bateman i filmen «American Psycho» til at en hypermaskulin og antifeministisk bevegelse ser ut til å bre om seg.
Det å være snill blir av noen ansett som svakt eller «ukult».
Samtidig rapporterer skoler, foreldre og politi om hardere gjengkultur og tøffere språkbruk blant unge. Elevundersøkelsen for 2022 viser markant økning i mobbing på alle trinn. Det å være «snitch» og si fra om noen blir plaget er sett på som verre enn det meste. Frykt gjør at mye går under radaren.
[ Ella Marie Hætta Isaksen: – Det utviklet seg et sterkt selvhat i meg ]
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», skrev Holocaustoverlever og fredsprisvinner Eli Wiesel. Vi trenger å bli minnet om det hvert år og hver dag. De små dilemmaene møter vi ofte. Skal vi snu det døve øret til når ryktene svirrer, eller skal vi tørre å si fra? Skal vi lukke øynene og gå forbi, eller skal vi bry oss og gå på barrikadene når vi er vitne til urett?
Å dyrke menneskeligheten vil si å motvirke likegyldighet. Det kan synes mye å kreve av sårbare, unge mennesker at de skal være modige aktører som sier imot. De søker anerkjennelse og tilhørighet mer enn noe annet. Men i fortellingen om brødrene Løvehjerte sier Jonatan til sin bror: «Det er ting som må gjøres selv om de er farlige, for ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.»
I møte med trender i kulturen som undergraver menneskeligheten, trenger vi samtaler og kritisk refleksjon. Vi må lytte til ungdommen og snakke om hvorfor fenomener som Tate slår an, og hvem eller hva vi egentlig bør være lojale mot. Når det blir for lett å avfeie krenkelser som «bare lættis», må vi våge alvoret og tåle diskusjonene.
Vi trenger alle etisk gymnastikk – for å kunne reagere og agere når menneskeverd trues.
Det å bry seg krever noe av oss, men når én går foran, kommer flere etter. Vi må ikke bøye oss for gruppemekanismer som får oss til å tie, skamme oss og se gjennom fingrene med trakassering, vold eller utestenging. La oss heie på «upstanders» og «snitchere» og vise at når vi støtter hverandre, kan vi skape endring.
Det begynner i oss alle, men også med strukturene som omgir oss. La oss få ressurser og rammer, tid og mandat til å dyrke og verne om menneskeligheten, enten det er i skolesystemet, eldreomsorgen, på Nav eller på arbeidsplassen. La oss trene godhetens muskler, strekke og tøye vår menneskelighet – så den rekker lenger og omfavner flere. For menneskeligheten er vårt vern mot vold.
[ Raser på vegne av eldre: – Det virker som om kommunene ikke har lært noen ting ]
