NRKs reportasje om Storm fra Halden traff meg. Han er en av 10.000 elever som går ut av barneskolen uten å kunne lese og forstå enkle tekster. Jeg kunne selv blitt en del av den statistikken. I stedet ble jeg sykepleier og senere lærer.
Jeg vet hvor mye det kan bety med tidlig innsats, så man ikke faller utenfor. Nå bør alarmklokkene ringe.
Hvor lenge skal foreldre, barn, elever og lærere gå med sine bekymringer før de blir tatt på alvor? Noen kjemper som løve- eller tigerforeldre for barna sine, mens andre har gitt opp fordi det koster for mye.
Noen vet ikke at barnet har lærevansker og har kanskje brukt ettermiddager til konflikter rundt lekser og skolearbeid. Dette er traumatiserende både for barn og foreldre. Dette kan vi ikke lukke øynene for lenger, når vi vet hvor mye det har å si for den enkelte og for samfunnet.
Jeg er sykepleier, og lærer, på høyere utdannelse innen psykisk helsearbeid og rusarbeid. Studentene jeg underviser forteller om pasienter, brukere eller elever som havner «utenfor» grunnet manglende oppfølging i skolen som de møter i sine praksisperioder.
Så mange som 30 prosent av innsatte i norske fengsler har lærevansker. Blant de som sliter med rus og psykiatri er det enda flere som har lærevansker. Dette er ikke ukjent, og burde være kjent for politikere og andre med makt og ansvar til å kunne gjøre noe med det.
Hvis politikere ønsker å gjøre noe med disse utfordringene kan de starte med å satse mer på forebygging og tidlig oppdagelse i skolen. Laget rundt eleven er avgjørende. De ansatte i skolen har løsningen, og kan fortelle hva de har behov for, men da må de lyttes til.
Hvorfor er det slik fortsatt at enkelte Praktisk Pedagogiske Tjenester (PPT), som utreder og gjør vedtak om hjelpetiltak og spesialundervisning, fortsatt er avventende når de får henvisninger fra lærere på barneskolene?
Dessverre er det en generell holdning om at det ikke utredes for dysleksi før tidligst i 4 klasse. Da kan mange elever allerede ha falt av lasset? Norstat sin undersøkelse fra 2021, viser at nærmere 50 prosent av barna med dysleksi ikke blir oppdaget før ungdomsskolen.
Mange lærere har relativt lite kunnskap om dysleksi, og det blir opp til den enkelte lærer å vurdere behovet for tiltak. Når de ber om støtte fra PPT må den komme. Jeg, som mange andre lærere, hadde ikke noe om dysleksi under min lærerutdanning.
Manglende kompetanse, manglende vilje til å følge opp bekymringer fra lærere og ikke nok lærere og spesialpedagoger til å følge opp når tiltakene anbefales er ikke et godt utgangspunkt for den som trenger hjelp.
Forskningen forteller oss om hva som kan gjøres. Enkle undersøkelser og rutiner kan avdekke dysleksi allerede i 1. klasse, dersom man setter seg det som mål. Vi vet også at dersom foreldrene har dysleksi er det 50 prosent sjanse for at barna også har det.
Rundt halvparten av de med dysleksi har også dyskalkuli. Tar vi tidlig innsats på alvor, avdekker dysleksi tidlig og gir skolene midler nok til å følge opp, vet vi at elevene vil ha et mye bedre utgangspunkt for å lykkes i livet.
Jeg som fagperson og dyslektiker selv vet dette og blir opprørt over mange kommuners rutiner og praksis for tidlig oppdagelse. Jeg undres videre over hvorfor skolene ikke har avvikssystem, som melder til kommunen, slik at det blir tydelig hvor mange barn som ikke får de tilpasningene de trenger.
Hvis barn får spesialundervisning er ikke det dermed sagt at kvaliteten er tilfredsstillende ut ifra hva eleven trenger. Skolen mangler ressurser. Jeg er opprørt over at regjeringen kutter kraftig i Statped, som skal være en spesialpedagogisk støttetjeneste for kommuner og fylkeskommuner.
Hvem overtar da ansvaret?
Innen få år skal fattige kommuner ha hele ansvaret for oppfølging av elever med lærevansker og andre utfordringer. Undersøkelser viser at nedbemanning av Statped går for fort, og at kommuner ikke har ressurser eller kapasitet til å ivareta alle de sårbare barna. Mer ansvar flyttes til læreren, som må klare å løse dette i sin klasse ofte uten noe ekstra støtte.
Kravene til lærerne øker. I mange kommuner er det vanskelig å få tak i kvalifiserte lærere. Jeg undres over om assistenter og ufaglærte vikarer er oppskriften på å oppdage lærevansker. Det er vanskelig nok for lærere med lærerutdannelse å nå gjennom med sine bekymringer.
Vi er dessverre ikke kommet lenger til tross for hva vi vet, men for å få til tidlig innsats krever det systematisk arbeid over hele linjen. Hvorfor kreves det ikke en nasjonal standard, slik at kommunene blir ansvarliggjort for gode rutiner?
Det er behov for en ny holdning og kultur innad i hver kommune og oppover i systemet. Lærerutdanningene må også gi bedre kompetanse i lærevansker og inkluderende oppfølging.
Det betyr ikke nye lange utredninger, men heller ressurser til der vi ser tydelig at systemet svikter. Dette trengs her og nå fra ett friskt nytt årsbudsjett. Politikere bør lytte til skolen og foreldre, de vet hvor skoen trykker. Her kreves det systemarbeid på høyere plan. Avvikssystemene bør komme på plass for å tydeliggjøre hva behovet er og hvilke tilbud som blir gitt, gjerne direkte til kilden i kommunen.
