Urimelige matpriser?

I forrige uke møtte næringsministeren og landbruksministeren med dagligvareaktørene for å få innsikt i hvorfor det er varslet store prisøkninger i matvarer for 2023. Flere medier har trykket stemmer som er kritiske til at tiltakene representert av regjeringa ikke vil løse noe på kort sikt. Det er vi i SV enige i.

Vi har dårlig erfaring med dagligvarekjedenes samfunnsansvar. Moralske oppfordringer har vi lite troen på. Her må både loven brukes og systemet endres.

I disse tider pågår en dramatisk forhandling som har stor betydning for folks økonomi.

1. februar skal noen få aktører ha blitt enige om hva det skal koste å handle for oss alle på butikken. Allerede lenge før forhandlingene ble satt i gang «forventet» aktørene at prisene vil øke med 10 prosent fra februar.

Dyrtid og inflasjon. Prisene øker overalt. Folk har blitt så vant til prisøkning at det er lett for aktører å snakke prisene opp. Også der det ikke er grunnlag for det. Men å øke prisene litt mer enn nødvendig er bra for bunnlinja til selskapene – og deres investorer.

[ Regjeringen vil holde matvaregigantene i ørene før prishopp. Men vil det ha noe å si for matprisene? ]

Heldigvis er det ulovlig med urimelige priser. Vi har en lov som slår fast at dersom det settes urimelige priser, så kan myndighetene regulere det.

I hele fjor økte prisene i butikk med 11,5 prosent. Ytterligere prisgalopp vil få enormt mye å si for mange i Norge. Dette kommer jo på toppen av høye renter, dyr strøm og dyrt drivstoff.

2022 var et trist år for norske husholdningers økonomiske trygghet. Verre enn under koronapandemien, meldte SIFO i høst. Vi så en dyrtid under oppseiling. 2023 har altså i stor grad startet med lovnader om ytterligere forverring for husholdningenes trygghet, spesielt servert av aktørene i det norske dagligvaremarkedet.

Forhandlingspartene sier økte kostnader i forbindelse med strømkrise, krig i Ukraina og økte priser på kunstgjødsel gjør det nødvendig å sette opp prisene for å ikke radere bunnlinja. De sier kostnadspresset gjør at de tjener mindre enn tidligere år.

Hva har så dagligvareaktørene tjent tidligere år? I 2020 var overskuddet i norsk dagligvarebransje på 16 milliarder kroner. I 2021 så Norgesgruppen et årsresultat på 3,9 milliarder kroner.

Er det ikke rett og rimelig at også disse aktørene må ta sin del av kostnadsbyrden i en dyrtid?

[ En offentlighet som har spist ut av hånda på Gunhild Stordalen i årevis, har nå fått nok ]

Forsker på matvareøkonomi ved NIBIO, Ivar Pettersen, mente prisøkningen på matvarer i tredje kvartal 2022 allerede var for høy til hva som kan forklares av normale drivkrefter for prisutviklingen for matvarer.

Vi vet i dag ikke hvordan prisene settes i forhandlingene mellom aktørene i norsk dagligvare. Dette stemples som konkurransesensitiv informasjon. Maktkonsentrasjonen i norsk dagligvare er enorm. Tre store dagligvarekjeder kontrollerer 99 prosent av omsetninga i norsk matvarehandel. De kontrollerer dermed i stor grad prisutviklingen på basisbehovet vårt: mat.

Det er derfor bra at næringsministeren og landbruksministeren forrige torsdag la frem tre utredningstiltak som skal gi mer kunnskap om prissettingen i dagligvaren. Det skal gjennomføres en marginstudie for å se hvor kostnadene ligger, Konkurransetilsynet skal se på prissignalisering i mediene og det skal utføres en utredning av hvordan prisdannelsen i dagligvaremarkedet faktisk skjer.

Hva regjeringa skal gjøre med sin nyervervede informasjon etter disse utredningene er likevel uklart. Her kommer vi tilbake til loven som gir regjeringa hjemmel til å gripe inn ved urimelige priser; Pristiltaksloven fra 1993.

Pristiltaksloven gir regjeringa mulighet til å fastsette tiltak som prisstopp, maksimal- og minstepris når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling.

Næringsministeren har sagt at det er «svært inngripende» å ta i bruk Pristiltaksloven. Men regjeringa må aldri glemme at loven er der av en grunn: nettopp for å brukes i tilfeller dersom baroner og karteller brekker ryggen på folk.

[ Jarand elsket å være sykepleier – så ble han syk av å være på jobb ]

Vi har tre verktøy for å stabilisere økonomien, det vil si sysselsettingen og prisveksten. 1) Finanspolitikk, 2) Pengepolitikk og 3) Prisregulering. Det tredje virkemiddelet er tilsynelatende glemt. Man kan jo ikke regulere prisene, for det forstyrrer markedets uovertrufne evne til å finne riktig pris, og resultatet blir over- eller underproduksjon.

I noen markeder kan det være tilfelle (f.eks. strøm), mens andre markeder har administrerte priser og ikke markedspriser – som dagligvarer. Dagligvarebransjen er en privat styrt planøkonomi i flere ledd. Dersom markedsmekanismen her ikke fungerer for å gi forbrukerne den beste prisen, må staten gripe inn for å sørge for at dette markedet tjener fellesskapet, ved hjelp av prisregulering.

Dagligvareaktørene sier de må redde bunnlinja si. Men i samme slengen kan ikke bunnlinja til en rekke husholdninger gå føyken. Dagligvarebaronene skal ikke ta på sin egen maske først, mens de setter knute på oksygenledningen til andre.

Regjeringa har et ansvar for å bruke verktøyene som er tilgjengelig for å dempe uforholdsmessig prisvekst, ikke vente på at rentesettingen vil løse problemet mens køene til Fattighuset blir lengre.

[ Kommentar: Problemet med AP er at det er så mye de IKKE sier ]

[ Lea Ypi var elleve år og elsket Albanias ufeilbarlige ledere. Så kollapset alt (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen