Regjeringen har store ambisjoner for en tillitsreform i offentlig sektor. En tillitsreform i barnehagene må hvile på to viktige premisser: Regjeringen må signalisere en tydelig retning i barnehagepolitikken, og de må trygge de ansatte på at en reform ikke skal brukes til å fjerne bemanningsnorm og norm for antall barnehagelærere.
Vi trenger statsråd Tonje Brennas forsikringer for å ta i bruk den metodikken som tillitsreformen kan være.
Regjeringen vil bruke en tillitsreform til lokal utvikling som kan gi større profesjonelt handlingsrom og mer medbestemmelse. Dette trenger vi i norske barnehager. Men når regjeringen snakker varmt om et trepartssamarbeid, er det viktig å minne om at det i barnehagene, både de kommunale og de private, bare finnes to parter: Arbeidstakere og arbeidsgivere.
Da blir spørsmålet mange i barnehagesektoren stiller seg: Hvilken rolle kan regjeringen spille for å skape større tillit mellom de lokale partene?
En tillitsreform er bare mulig dersom partene vil gå i samme retning! Dette understrekes i et notat som Fafo nylig har skrevet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/FFK4UEWYCZDZ7EFLRNPHKRA73Y.jpg)
Mange års vinglete barnehagepolitikk, fra mange regjeringer, kan være en trussel mot en mulig tillitsreform i barnehagesektoren. De siste to tiårene har sentrale politikere, lokale myndigheter og eiere presset på for å innføre ulike programmer, vurderingsverktøy og standardiserte konsepter, og denne utviklingen er forskningsmessig dokumentert.
Dette har ført til en barnehagehverdag som låser tiden og svekker barnas mulighet for medvirkning. Barnehagelæreres rom for skjønnsutøvelse krymper.
Hensikten med disse verktøyene er som oftest skoleforberedelse og det som kalles «tidlig innsats». Barn skal prestere stadig mer, og stadig tidligere. Den nylig framlagte delevalueringen av seksårsreformen, og av skolens første klasse, viser akkurat den samme tendensen: Målet om tidlig innsats har ført til at man innfører arbeidsmåter for de yngste barna som ikke passer for deres behov for fysisk aktivitet, medvirkning og egeninitiert lek.
Tidlig innsats er blitt feil innsats!
Det er i aller størst grad barnehageeierne som har drevet denne utviklingen, men de opplever nok at sentrale politikere har heiet fram en slik utvikling. Skal vi snu på dette, trenger vi tydelighet fra statsråden.
Jeg har også registrert at barnehagenes største arbeidsgiver, KS, har promotert en tillitsreform hvor kommunene gis mulighet til å avvike fra kvalitetsnormer og krav til kompetanse. Det forelå også en uttalelse til Fagforbundets kongress, som oppfordret til å erstatte bemanningsnormer og kompetansekrav med en tillitsreform.
Heldigvis ble denne uttalelsen moderert kraftig av delegater, antakelig fordi de vet hva kvalitetssikring i velferdstjenestene faktisk betyr – både for brukere og ansatte.
Vi har fått en barnehagehverdag som låser tiden og svekker barnas mulighet for medvirkning.
Fafo-notatet peker på at en tillitsreform kan bidra med ny metodikk for å styrke den norske arbeidslivsmodellen. Men samtidig advares det mot at denne arbeidsmåten kan oppfattes som en ny måte for å gjennomføre velferdspolitiske innstrammingstiltak på. Her vil også jeg advare.
Jeg mener det vil fjerne all tillit mellom partene, dersom det viser seg at noen vil bruke reformen til å fjerne ressurser eller kvalitetssikringer. For barnehagen ville det være en skikkelig nedtur om en tillitsreform skulle oppfattes som en anledning til å fjerne bemanningsnormen eller normen for antall barnehagelærere.
Jeg vil derfor oppfordre statsråd Tonje Brenna og regjeringen om å være tydelig i sin kommunikasjon ut i barnehagesektoren. Det vil kunne bidra til å gi norske barn en bedre hverdag – med større vekt på lek og medvirkning.