Politikerne logret. Den norske befolkningen logret. Vi respekterte alle den medisinske vitenskapen og tok rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratets fagfolk på alvor under pandemien. De aller fleste av oss tok vaksiner. Politikerne aksepterte de faglige rådene og stengte ned. Folk flest skjønte dette og aksepterte. Sånn stort sett.
Hvorfor har vi ikke de samme mekanismene når tusenvis av fagfolk over hele verden sier kode rød om klimaendringer og naturødeleggelser?
Menneskeheten står så avgjort overfor disse to eksistensielle truslene. Både klimaendringene og tap av naturarealer kommer fra menneskenes herjinger med vår gavmilde planet. Begge truslene er skapt av mennesker, og bare mennesker kan fjerne dem.
Det er få forskningsfelt som har fått en grundigere, vitenskapelig dokumentasjon enn klimaendringer og dens konsekvenser fra FNs klimapanel. 195 land er med, og utallige forskere har gjennomgått tusenvis av vitenskapelige publikasjoner.
På samme vis har Det internasjonale naturpanelet ettertrykkelig dokumentert hva vi bygger ned og ødelegger av natur, og hva dette fører til for verdens ville arter.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/W46JLPKX5ZBUNKEDIQKHXLBD44.jpg)
En må rett og slett ha null troverdighet til vitenskap om en snur ryggen til konklusjonene fra disse to panelene. Men så er det nettopp det regjeringer over det meste av kloden gjør. I alle fall har de ikke tatt alvoret inn over seg.
Det meste fortsetter som før.
Noen land har kanskje bremsene litt på, andre viser til at ny teknologi vil redde oss. Mange stimulerer til utbygging av alternativ energi – som dessverre ofte slår naturen i hjel. Likevel; det store bildet er «business as usual».
Det samme skjer i Norge. Bare enda bedre illustrert. Et av verdens rikeste land, et land som forbruker mer energi per innbygger enn de aller fleste. Et land som pumper opp fossil energi i stadig høyere tempo, og som attpå til stimuleres av gigantiske skattesubsidier for nye utbygginger. Alt fortsetter som før, til tross for Klimapanelets konklusjoner.
Vi gir milliarder til tropisk skogvern, men hugger ned gammelskog uten blygsel her hjemme. De siste regjeringer subsidierer til og med nye skogsbilveiutbygginger i utilgjengelige områder. Dermed kan de siste rester av den virkelig gamle skogen bli tatt. Vi har bare rundt 4 % av skog over 160 år igjen her i landet.
Helt til det siste har de store «vekstpartiene» bygget arealkrevende, firefelts motorveier – også der det etter trafikkmengden slett ikke er behov. Det anlegges nye hyttefelt i stor stil – også inn mot villreinens leveområder i fjellet.
Vi har nå opp mot en halv million hytter. Bare i 2021 ble det bygd eller igangsatt bygging av rundt 13.000 nye hytter, og gjennomsnittsstørrelsen er på 100 kvadratmeter. En raus husstørrelse for en generasjon siden.
I kjølvannet av all utbyggingen, enten det er moderne skogsdrift, motorveier eller vindkraft på land, ligger åpne sår med oppgravde myrer, fjellskjæringer og utfyllinger. Alt sammen arealendringer der natur og klima taper. Alt fortsetter som før, til tross for Naturpanelets konklusjoner.
Et drømmescenario ville vært å få til en politisk enighet, et miljøforlik mellom alle partier der det tas sterke grep. Da hadde ingen partier tapt eller vunnet på å stå utenfor.
Hvorfor tar ikke det politiske flertallet på Stortinget grep – med så klare advarsler fra verdens klimaforskere, biologer og andre fagfolk? Den mest åpenbare forklaringen er nok at folk flest, det vil si velgerne, ikke ser alvoret ennå.
Truslene rammer ikke umiddelbart egen familie, hus, hage, bil eller golden retrieveren. Dessuten skjer ikke katastrofen i morgen og ikke i overmorgen her hos oss. Men kanskje om 20 år – eller 30? Gjennom matbrist, forsyningsproblemer, eller konflikter med enorme folkevandringer nordover.
Men vi har krise nå, sier du? Ja visst, det er mer ekstremvær og titalls millioner må kalles klimaflyktninger. Men dette rammer ikke oss i vest hardt nok ennå. Det skjer liksom langt borte.
Så har vi demokratiets skyggeside. Her hjemme velges stortingspolitikere hvert fjerde år. Det betyr at de må vokte seg for upopulære meninger som gir færre stemmer.
Når befolkningen ikke ivrer for sterke miljøtiltak, mindre forbruk eller at det skal bli dyrere å forurense, så jobber slett ikke politikerne for det heller. Om noen gjør det, er det alltid andre som kjører en populistisk linje, og formidler folkets røst.
Da er det lettere å bli gjenvalgt.
Et drømmescenario ville vært å få til en politisk enighet, et miljøforlik mellom alle partier der det tas sterke grep. Da hadde ingen partier tapt eller vunnet på å stå utenfor.
Felles ansvar for felles framtid? Et utopisk nyttårsønske? Vel, det ble tatt sterke grep da røykeloven ble innført. Det var høylytte protester, men i ettertid har folk forstått, og akseptert – ja, hyllet – loven. Det krevde mot å stå for den i starten.
Hva vil skje etter at våre myndigheter, med klima- og miljøminister Espen Barth Eide i spissen, er kommet hjem fra Montreal med viktige vedtak om vern i kofferten? Kunne han vært så modig å ta initiativ til et forlik for en røykelov for miljøet? Et forlik om en miljøvaksine i miljøpandemiens tidsalder?