Debatt

Menn flest er ikke kvinneundertrykkere

Utenforskap kan føre til kvinnehat. Å forhindre at dette skjer, forutsetter at guttas utfordringer tas på alvor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg ble nylig intervjuet i Dagsavisen. Her tok jeg til orde for å trekke gutter og menn mer aktivt med i norsk likestillingspolitikk. Jeg oppfordret kvinnebevegelsen til å vurdere en mer solidarisk tilnærming.

Foranledningen for Dagsavisens oppslag var boka «Usynlige menn. Et nytt perspektiv på norsk likestilling», som jeg utga i oktober. Boka gir en bred oversikt over felter der gutter og menn ofte kommer dårlig ut: blant annet som fedre, som ufrivillig barnløse, som pasienter og som voldsutsatte.

Her er samfunnsblikket på menns manglende likestilling ofte fraværende.

To dager senere fikk jeg svar på tiltale. I artikkelen «Splittet om menns likestilling» (01.12) ble generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, Malin Stensønes, Ane Stø fra Kvinnegruppa Ottar og Cathrine Linn Kristiansen fra Kvinnefronten intervjuet.

Are Saastad er leder i Reform - ressurssenter for menn og medlem av det regjeringsnedsatte Mannsutvalget.

Stensønes var imøtekommende og positiv, og inviterte meg til videre samtaler. Det har jeg selvsagt takket ja til. Stø og Kristiansen var ikke like positive. I intervjuet bekreftet de at deres deler av kvinnebevegelsen ikke ser på menns likestillingsinteresser som viktige.

Når jeg ber om solidaritet kaller Kristiansen det hersketeknikk, fordi det betyr at kvinner «skal bry seg om alle andre enn seg selv». Stø sier jeg representerer en mannsrolle som hevder at «kvinner skal være menns omsorgspersoner». Med et slikt utgangspunkt er selvsagt alle ideer om gjensidig støtte fånyttes.

Signalet er fortsatt kjønnskamp.

Hovedargumentet til Kristiansen og Stø synes å være at alle kvinner lever i et patriarkat. Kvinner er undertrykt som gruppe, og undertrykkerne er menn – også som gruppe. En slik virkelighetsbeskrivelse av det i høy grad likestilte norske samfunnet, er vanskelig å forstå. Det samsvarer ikke med det folk ser.

Selv om det fortsatt er nok av likestillingsutfordringer å ta tak, er det ikke slik at menn flest er kvinneundertrykkere i Norge. De aller fleste kvinner er i jobb og lever gode liv, både på arbeid og hjemme. Flere og flere gutter og menn faller på sin side utenfor.

Hovedpoenget med boka «Usynlige menn» er å vise at den tradisjonelle uviljen mot å se kvinner som kjønn, på mange måter er den samme som i dag rammer menn som kjønn. I årtier har kvinner tatt kampen for å bli anerkjent og respektert.

Kampen har gitt resultater. Den har tvunget fram en likestillingspolitikk som i stor grad påvirker og endrer kvinners posisjon på alle samfunnets områder: I familien, i utdanning, på jobben, i politikk og i næringsliv.

Disse endringene nyter alle godt av. Også menn.

Fedrekvoten er det beste eksemplet på en likestillingsmessig vinn-vinn-situasjon. Ordningen har ikke bare fått langt flere kvinner i jobb, og redusert kvinners andel av hus- og omsorgsarbeidet. Pappapermen har også bidratt til å gi menn en helt ny nærhet til familien, til sine barn, og ved det; også til sitt eget følelsesregister. Titusenvis av barn har også fått mer tilstedeværende fedre, som betyr enormt for dem resten av livet.

Likevel står det fortsatt strid om fedrekvoten. Noen partier vil forkorte den. Vi vet at mange feminister støtter fedrekvoten. Men noen feminister plasserer seg også farlig nær et fornyet, men akk så gammelmodig morsideal, som mener kvoten er for raus for fedrene og at barna har best av å være sammen med mor. I denne debatten er det merkelig stille fra kvinnebevegelsen.

Kanskje noen av dem mener likestillingen i familien har gått for langt?

Heller ikke når det gjelder menn og gutters sårbarhet i møte med skolen, menn som volds- og overgrepsutsatte, som voldsomt overrepresentert i kriminalstatistikken eller i stadig større omfang som enslige, barnløse og ensomme, er det stort engasjement å spore.

Utenforskap kan føre til kvinnehat. Å forhindre at dette skjer, forutsetter at guttas utfordringer tas på alvor. Dersom menn i utgangspunktet stemples som hindre for kvinners likestilling, som i retorikken om et patriarkat, risikerer vi en utvikling som faktisk kan være farlig for kvinner. Å arbeide for å forbedre utsatte menns situasjon, vil med andre ord kunne være smart også i det videre arbeidet for kvinners likestilling.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt