Qatars nasjonaldag, dagen hvor VM-finalen spilles er ironisk nok den internasjonale migrantarbeiderens dag. På denne dagen i 1990 vedtok FN konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier. Hvordan er så situasjonen i Qatar i dag?
FIFA forsømmet sitt ansvar
Tildelingen av fotball-VM er egentlig historien om en organisasjon som forsømte sitt ansvar. En organisasjon som ikke vurderte om sin egen virksomhet, ville bidra til- eller forårsake menneskerettighetsbrudd. FIFA og Qatars VM-komité mener at VM har bidratt til mye positivt. Det har skjedd fremgang, men med tanke på hvor mange mennesker som ble utnyttet i forbindelse med dette VM er det alvorlig at ikke mer har skjedd.
Hvordan står det til med migrantarbeidernes rettigheter?
Qatar, slik som resten av Gulfen, vil fortsette å være avhengig av migrantarbeidere også fremover. For mange av disse starter problemene før avreise. Nå har arbeidsloven i Qatar forbudt ansettelser hvor den ansatte må betale rekrutteringsavgifter, men Amnesty sine møter med arbeidere viser at dette fortsatt er en nær sagt universell praksis. Avgiftene ligger ofte på et sted mellom 1–3000 amerikanske dollar, som betyr at arbeiderne starter med gjeld som løper med høye renter.
Neste utfordring på reisen skjer ofte ved atkomst gjennom passkonfiskering, en begrensning av bevegelsesfriheten og en stor fare for å bli utsatt for tvangsarbeid. Dette er nå ulovlig, og straffes med bot på inntil 6800 amerikanske dollar. Dessverre forekommer dette fortsatt, og det er blant annet en tøylesløs praksis blant dem som ansetter hushjelper.
[ Verden må få vite sannheten om dødens VM. Vi kan ikke bare gå videre fra Qatar. ]
Behovet for jevn og full utbetaling av lønn er ekstraordinært for en migrantarbeider som har en raskt voksende gjeld som følge av å ha betalt ulovlige rekrutteringsavgifter. Qatar innførte en ny minstelønn i 2020 på 275 amerikanske dollar, pluss kost og losji. Minstelønnen har ikke blitt revidert siden den ble vedtatt og er altfor lav. Mange får ikke engang jevnlig utbetalt lønn. Mange opplever at lønnen rett og slett blir stjålet. Dette skjer til tross for at Qatar har innført et lønnsbeskyttelsessystem med elektroniske utbetalinger.
Attpåtil har Qatar opprettet arbeidsdomstoler («labour committees») hvor migrantarbeidere kan få prøvd sin sak. Dersom man får medhold i at lønn ikke er utbetalt, så vil et fond i teorien sikre at pengene utbetales dersom arbeidsgiver ikke gjør det. Problemet er at disse domstolene kun håndtere enkeltsaker, slik at dersom mange på samme arbeidsplass har samme problem så vil ikke sakene tas opp i fellesskap som fører til kapasitetsutfordringer. I tillegg har ofte ikke arbeiderne tid til å følge opp slikt fordi de jobber hele tiden, samt at språk og internettilgang kan være utfordrende.
Qatar tillater ikke migrantarbeidere å fagorganisere seg. De har altså ikke kollektiv forhandlingsrett og kan derfor ikke forhandle med ledelsen om lønn, arbeidsforhold eller lignende.
Slike problemer kan skape frustrasjon. Dersom du som migrantarbeider ønsket å skifte jobb, så var ikke det mulig uten arbeidsgivers tillatelse. Du kunne heller ikke forlate landet uten sjefens samtykke. Dette var sentrale stopler i «kafala-systemet». Det var ikke før i 2020 at disse kravene ble fjernet, og i praksis er dette fortsatt vanskelig. Noen arbeidsgivere krever fortsatt samtykke fra tidligere arbeidsgivere dersom de skal ansette migrantarbeidere som allerede har jobb. Amnesty har også sett at arbeidsgivere krever enorme summer fra sine ansatte for å «slippe dem». Ikke bare det, men noen anmelder tom. sine ansatte for «absconding» (å stikke av fra jobben) når de vet at de søker nye jobber. «Absconding» er en kriminell handling, og dette kan føre til fengsel og deportasjon. Med andre ord, Qatar har ikke eliminert «kafala-systemet» i praksis.
VM-sjefen Hassan al-Thawadi vekket oppsikt når han sa at det har dødd 4–500 migrantarbeidere i Qatar. Realiteten er at det har dødd 15 021 utenlandske statsborgere i Qatar mellom 2010-2019, alle årsaker inkludert. FIFA og VM-komiteen hevder kun 3 personer har dødd som følge av arbeidsrelaterte årsaker knyttet til fotball-VM, i tillegg til 37 som klassifiseres som ikke-arbeidsrelaterte dødsfall. Dette har de ikke grunnlag for å si. De kan ikke bare begrense sitt ansvar til bygging av VM-stadioner, all den tid Qatar lovet å forbedre veinettet, utvide T-bane og flyplass, bygge nye hoteller, mm for å få fotball-VM. For ikke å snakke om all service og sikkerhet som tilbys. Dødsfallene er nok langt flere, men vi vet ikke hvor mange som har dødd som følge av arbeidsrelaterte årsaker fordi disse dødsfallene ikke etterforskes godt nok.
[ Frikjennelsen av Viggo Kristiansen gjør ufattelig godt og ufattelig vondt på en og samme tid ]
Fortsatt mulig å rydde opp etter seg
16. mars 2023 er det FIFA-kongress i Rwanda. Her har FIFA en mulighet til å i det minste gjøre opp for litt av skaden, men det krever at FIFAs medlemmer faktisk bruker medlemsdemokratiet til å fremme en resolusjon som krever at FIFA kompenserer migrantarbeiderne. Det bør settes opp et kompensasjonsfond som ser på det brede spekteret av menneskerettighetsbruddene som har funnet sted siden Qatar ble tildelt VM, som identifiserer ofrene og tilbyr migrantarbeidere og pårørende til dem som har mistet livet kompensasjon. FIFA antas å generere US$7,5mrd. Det skulle bare mangle at de som har ofret sin frihet, sin helse og sitt lev får det de har krav på.