I forrige uke meldte nettstedet Medier 24 at Aftenposten har erklært sin egen gravesjef Tonje Egedius inhabil i alle saker knyttet til stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap). Bakgrunnen er grove ytringer fra Egedius’ ektemann Arnstein Friling i forbindelse med diskusjoner på Facebook om Tajiks pendlerbolig. Friling har kommet med stygge karakteristikker av Tajik og skrevet at han har hatt full tilgang til upublisert informasjon over lang tid: «Denne saken har jeg sett fra innsiden, daglig, i tre uker», har han skrevet. Videre: «Og hvordan har jeg sett saken fra innsiden? La oss si det sånn, en jeg prater veldig mye med og har 100 % tillit til, og som har hatt sterk påvirkningskraft i saken, har fortalt litt». For oss pressefolk er dette svært alvorlig. Kildene våre skal vite at vi ikke deler informasjon om dem på privaten. Upublisert materiale skal selvsagt heller ikke deles med uvedkommende. Dette er nedfelt i Vær varsom-plakaten.
[ Hege Ulstein: Aftenpostens journalistikk om Hadia Tajik kan fint kalles en presseskandale ]
Selv om Aftenposten var klar over hva som hadde skjedd i denne saken, og selv om avisen – riktig nok etter lang tid – tok gravesjefen av Tajik-stoffet, unnlot de å fortelle sine egne lesere om habilitetsvurderingen. Først da Medier 24 og Dagsavisen skrev om saken, valgte Eilertsen å informere Aftenpostens abonnenter.
I sitt svar til meg kommer sjefredaktør Trine Eilertsen videre med en rekke påstander som er høyst upresise.
Det mest alvorlige først. Eilertsen forsøker å skape et inntrykk av at hun ikke var kjent med det alvorlige innholdet i Frilings aktivitet før 12. oktober i år. Det er ikke riktig. Allerede i mai ble Aftenposten informert. Eilertsen har fortsatt ikke gitt noe godt svar på hvorfor hun som toppleder i Aftenposten ventet i et halvt år før hun foretok seg noe overfor gravesjefen. Eilertsens egen nyhetsredaktør Tone Tveøy-Strøm Gundersen sier selv følgende til Medier 24 om denne tidslinjen: «Overfor Tajik har vi vært helt klare på at vi burde gjort mer tidligere. Vi burde kontaktet henne da hun ikke lenger var sykmeldt og kunne informert oss om omfanget». Tajiks sykmelding gikk ut i mai.
[ Jo Moen Bredeveien: Om å drive med strømmen ]
Både Eilertsen og hennes nyhetsredaktør sier at det dreier seg om meldinger på lukkede Facebook-tråder. Det er en påfallende ordbruk, all den tid de unnlater å nevne at diskusjonen fant sted på veggen til en person som har over 1000 venner. Høyesterett og Pressens Faglige Utvalg har begge, hver for seg, slått fast at ytringer på sider eller kontoer med mer enn noen få titalls brukere (anslagsvis 20-40) er å anse som ytringer i det offentlige rom. Det ville ha vært enkelt for Aftenposten å finne fram til ytringene. En av de over tusen Facebook-vennene til den aktuelle personen er nemlig en av Eilertsens egne redaktører.
Eilertsens svar til meg framstår mer som et angrep enn som et ærlig forsøk på å oppklare og beklage. Det er synd, for mitt anliggende var i utgangspunktet å invitere Aftenposten til å reflektere rundt og opplyse om egne overtramp og feil i denne saken.
Følgende spørsmål står fortsatt ubesvarte:
Eilertsen hadde mer enn nok informasjon til å ta tak i saken i mai. Likevel lot hun være, og ventet et halvt år. Hvorfor?
Da Eilertsen til slutt gjorde det i oktober, informerte hun ikke leserne sine. Hvorfor ikke?
Aftenposten skaper et inntrykk av at de offentlige ytringene har karakter av private meldinger i lukkede fora. Hvorfor?
Eilertsen hevder hun ikke har erklært Egedius inhabil. Men Hadia Tajik sier til Medier 24 at Eilertsen overfor henne har informert om at «forhold rundt gravesjefen i Aftenposten har fått konsekvenser for avisens vurderinger av hennes habilitet». Hvorfor framstiller Eilertsen spørsmålet om habilitet så ulikt i to ulike sammenhenger?
Aftenpostens gravesjef Tonje Egedius publiserte i fjor en spalte i A-magasinet med tittelen «De altfor nære ting». Den handlet om hjemmekontor, og var illustrert med et bilde der hennes og ektemannens pc står ved siden av hverandre på samme bord. «Der satt vi, barnefaren og jeg, dag ut og dag inn på det koronavennlige hjemmekontoret vi plutselig delte» skriver Egedius. Har Eilertsen undersøkt om dette delte hjemmekontoret mellom de to kan ha noe med at ektemannen har ytret offentlig at han kjenner sakene om Tajik fra innsiden – daglig, gjennom tre uker, som han skriver?
Oppsiktsvekkende nok forteller Eilertsen også at hun har sett direktemeldinger fra gravesjefens ektemann. Personen som har den problematiske Facebook-tråden på sin vegg, sier til meg at han «er overrasket over at Aftenposten ikke offentliggjør innholdet i denne meldingen. Da hadde kommentaren til Eilertsen i Aftenposten framstått svært problematisk». Kan Eilertsen bekrefte eller avkrefte om det der framkommer ytterligere opplysninger eller detaljer om hvordan Arnstein Friling har fått tak i intern informasjon fra Aftenpostens redaksjon – og kan hun nå offentliggjøre innholdet i den omtalte direktemeldingen?
Jeg håper Eilertsen vil svare ordentlig på disse spørsmålene, i stedet for å fortsette med tåkelegging og motangrep. Det tror jeg faktisk Aftenpostens lesere vil sette pris på.