«Vi er dypt bekymret». Dette var hovedbudskapet da FN nylig lanserte en rapport om funksjonshemmedes situasjon i Ukraina. Det blir dokumentert at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir brukt som menneskelige skjold av den russiske angrepsmakten.
Dessverre er ikke meldingene fra Ukraina unike. Funksjonshemmede rammes hardest, funksjonshemmede har størst problemer med å flykte, og antallet funksjonshemmede øker dramatisk i krigssituasjoner.
Krigen produserer mennesker med nedsatt funksjonsevne. Samtidig vet vi at funksjonshemmede i svært liten grad er inkludert i humanitær innsats.
Hvorfor gjør ikke Norge mer?
Krigens ringvirkninger rammer funksjonshemmede spesielt hardt også andre steder enn i Ukraina, og særlig gjelder det barn. Knapphet på mat og energi samt galopperende inflasjon er vanskeligst for dem som har minst fra før og som kjemper om en plass fra bakerst i køen.
Derfor er det allment erkjent at krigen i Ukraina ikke bare er katastrofal for funksjonshemmede som lever der. Krigen skaper også et vedvarende økt press på funksjonshemmede og deres familier i alle lavinntektsland, der ressursknapphet og økte priser slår spesielt hardt ut.
Hva vet vi om antallet funksjonshemmede i krise og konflikt? WHO anslår at ca. 15 % av verdens befolkning lever med en funksjonsnedsettelse, noe som betyr at mer enn 40 millioner funksjonshemmede rammes av ulike kriser og konflikter. Men det er også anslått av andre analyser av konfliktsituasjoner at prosentandelen funksjonshemmede i flyktningleirer og på flukt kan øke til over 25 %. Og da snakker vi om over 55 millioner mennesker med nedsatt funksjonsevne i spesielt sårbare og krevende situasjoner.
Dessuten vet vi følgende: FNs eget milliardstore fond for utdanning i krise og konflikt bidro i 2021 med utdanningstiltak for 3,7 millioner barn og unge. Andelen med nedsatt funksjonsevne var bare 0,92 %.
De siste årene har verdenssamfunnet styrket rettsgrunnlaget for funksjonshemmede i krise og konflikt vesentlig. Konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt i 2006 og ratifisert av Norge i 2013. 180 land har nå ratifisert konvensjonen, og den er tydelig på landenes ansvar for å beskytte og gi trygghet i krise og konflikt.
Videre har Norge og 70 land undertegnet charteret om inkludering av personer med funksjonsnedsettelser i humanitær respons fra Verdens Humanitære Toppmøte i 2016. Sist, men ikke minst er Sikkerhetsrådets resolusjon 2475 viktig, som den første resolusjon noensinne som ber medlemsstatene og parter i væpnede konflikter sikre at funksjonshemmede har tilgang til rettferdighet, grunnleggende tjenester og uhindret humanitær assistanse.
Det er da alarmerende at det finnes så lite kunnskap om og prioritering av funksjonshemmede i krise og konflikt, også i Norge, og at funksjonshemmedes situasjon fortsatt gis liten oppmerksomhet i den akutte nødhjelpen til ofre for krig og katastrofer.
En rapport PWC har laget for Atlas-alliansen sier følgende: «Det mest slående med denne analysen er mangelen på pålitelige data om inkluderende humanitær programplanlegging og gjennomføring. Per i dag er det ikke mulig å konkludere verken om hyppighet eller omfang av inkluderende humanitær bistand siden rapportering skjer mer eller mindre tilfeldig og data ikke blir systematisk samlet inn».
Det er alarmerende at det finnes så lite kunnskap om og prioritering av funksjonshemmede i krise og konflikt, også i Norge.
Det er videre ganske oppsiktsvekkende at når UD nylig har hatt en evaluering av gjennomføringen av strategien for humanitær innsats, så er heller ikke inkludering av funksjonshemmede blitt vektlagt. Det sviktende tallgrunnlaget er godt kjent, de store humanitære organisasjonene erkjenner at det ikke gjøres nok – likevel velger departementet ikke å synliggjøre funksjonshemmedes situasjon. Verken i planer, i konkrete tiltak eller i rapporter.
2022 er året Norge var vertskap for det globale toppmøtet om funksjonshemmede og for første gang fikk en egen helhetlig strategi for inkludering av funksjonshemmede i bistanden. Dessverre er ikke den humanitære innsatsen blitt med: Strategien dreier seg kun om den langsiktige innsatsen for fattigdomsbekjempelse.
Vår anbefaling til norske myndigheter er klar: Funksjonshemmedes situasjon i humanitære kriser må være på dagsorden og snakkes om, ellers vil denne gruppen fortsette å være usynlig. Norge må stille krav til samarbeidspartnere og mottakere av norske humanitære midler om at funksjonshemmede skal ha samme tilgang til humanitær hjelp som andre.
For å få dette til må den humanitære hjelpen gjøres tilgjengelig. Tilbud som husly, vannforsyning og sanitære fasiliteter må kunne brukes av funksjonshemmede, og informasjon om hvor og hvordan man får hjelp må være tilgjengelig, også for blinde, svaksynte, døve og hørselshemmede.
Utdanning til barn i krisesituasjoner må gjøres tilgjengelig og være tilpasset alle barn. Funksjonshemmedes egne organisasjoner må involveres i humanitær respons, både fordi de sitter på verdifull informasjon om funksjonshemmedes situasjon, og for å sikre at den humanitære hjelpen utformes på en måte som er tilgjengelig.
Sist, men ikke minst: Man må stille krav til at humanitære organisasjoner som mottar norske midler besitter kunnskap om funksjonshemmedes rettigheter. De må også sørge for at deres arbeid omfatter tiltak for å bekjempe negative holdninger til funksjonshemmede i tillegg til de fysiske barrierer funksjonshemmede møter, og som gjør at denne gruppen i dag ikke har samme tilgang til humanitær assistanse som andre.
Ukraina brenner nå. Den tunge og drepende røyken fra krigshandlinger legger seg over både Ukraina og fattige land i Sør. Blant de hardest rammede er funksjonshemmede.
Norge har plikt til å sikre at i det minste vår egen innsats er inkluderende, både den humanitære responsen og den langsiktige bistanden.