Jonas Gahr Støre møtte opp på verdens viktigste klimatoppmøte, COP27, med den laveste andelen bistand i et norsk statsbudsjett på 40 år: 0,75 % av bruttonasjonalinntekten (BNI). Budsjettforslaget inneholder ingen reelle løft for Norges innsats internasjonalt på klimasiden.
Regjeringen holder altså ikke sitt løfte fra i fjor om å doble den norske klimafinansieringen fra 7 til 14 milliarder kroner og tredoble innsatsen til klimatilpasning innen 2025.
Likevel gjentok Støre disse løftene fra talerstolen i Egypt. Til Dagbladet sa Støre 8. november: «Norge er et rikt land, det forplikter. Det gir oss et særlig ansvar, og derfor må vi ligge i front på bistand».
Men det har aldri vært mindre riktig.
Når Norge samtidig tjener flere tusen milliarder kroner ekstra på salg av olje og gass på grunn av Russlands krigføring i Europa, er dette rett og slett skamløst.
Utviklingslandene har i tiår hatt som sitt hovedkrav i klimaforhandlingene at rike land, som har skapt klimakrisa, må ta sin del av regninga. Støtten må økes slik at fattige land kan tilpasse matproduksjon, vannforsyning og infrastruktur til stadig kraftigere stormer, flommer, hetebølger og tørke.
Særlig er verdens 545 millioner småskala bønder utsatt. De er ofte de fattigste i utgangspunktet og de mest sårbare for et endret klima. Nylig ble en tredel av Pakistan rammet av flom, der skadene er beregnet til 300 milliarder kroner. På Afrikas Horn rammes titalls millioner av den verste tørken på 40 år.
Fattige land står altså overfor enorme kostnader med å forebygge mot eller reparere slike klimaskader: Behovet for finansiering til tilpasning overstiger ifølge FN over 700 milliarder kroner årlig. Men så langt bidrar rike land bare med 200 milliarder.
Under fjorårets tilsvarende møte i Glasgow (COP26) så vi et gjennombrudd, da rike land aksepterte å doble finansieringen til klimatilpasning innen 2025. Men på årets klimatoppmøte, der rike land skal levere på løftene om økt klimafinansiering, svikter Norge.
I statsbudsjettet for 2023 har regjeringen foreslått 150 millioner i økt støtte til klimatilpasning i utviklingsland – under en tredel av de 500 millionene som er nødvendig for å oppfylle løftet om å tredoble støtten.
Det er flaut at Støre-regjeringens budsjettforslag er så langt unna regjeringens egne ambisjoner. Men det stopper ikke der.
Når Norge samtidig tjener flere tusen milliarder kroner ekstra på salg av olje og gass på grunn av Russlands krigføring i Europa, er dette rett og slett skamløst.
Norges ambisjoner er i tillegg langt under internasjonale anbefalinger – og langt under vår rettferdige andel. Paris-avtalen og utsagn fra FNs generalsekretær António Guterres tilsier at Norge må sjudoble støttenivået til klimatilpasning innen 2025 – til sju milliarder kroner.
Den uavhengige, ideelle organisasjonen Stockholm Environment Institute beregner Norges rettferdige andel til klimatilpasning enda høyere, til 15 milliarder kroner årlig. Dette er beregnet ut fra Norges historiske klimagassutslipp og vår økonomiske kapasitet.
Med andre ord reiste Støre til Egypt med en hundredel av Norges rettferdige andel til klimatilpasning. Det er en hundredels solidaritet med klimaofrene.
Det er ikke et spørsmål om Støre-regjeringen kan gjøre noe med dette. Det er et spørsmål om hvorvidt den vil. 15 milliarder kroner er selvsagt mye penger, men det tilsvarer mindre enn tre dagers ekstrainntekter fra norsk krigsprofitt på salg av olje og gass i 2022, som forventes å bli ca. 1.900 milliarder.
For at utviklingsland skal tåle klimaendringene bedre og ikke gå konkurs, trenger de finansiering fra rike land som Norge for å bygge ut mer fornybar energi, skape klimarobuste lokalsamfunn og matproduksjon, og reparere klimaskader.
Om velstående Norge ikke vil gjøre dette, hvem kan vi forvente skal gjøre det da?
Budsjettpartner SV har kastet ut en redningsline til regjeringen i budsjettforhandlingene for å få bistanden tilbake til én prosent av BNI uten negativ effekt for norsk økonomi.
Det betyr en økning på om lag 15 milliarder kroner sammenlignet med regjeringens forslag. Et minimum må være at Støre oppfyller sitt løfte fra i fjor om å tredoble støtten til klimatilpasning.
Alt under det er et moralsk havari i mangel på solidarisk ballast.
