Debatt

Reform på helsa løs

Økt pensjonsalder vil gjøre at enda flere nordmenn havner på Nav.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forslaget om å øke pensjonsalderen kan få store konsekvenser for folkehelsa. Forslaget skal snart opp i Stortinget og dersom det blir vedtatt, vil det være en historisk kursendring i den norske pensjonspolitikken.

Vi trenger en ordentlig pensjonsdebatt.

Siden folketrygden ble innført i 1967 er pensjonsalderen blitt satt ned en rekke ganger.

Aldri før er grensa for når du kan gå av med pensjon blitt satt opp. Nå foreslås det at pensjonsalderen ikke bare skal økes én gang, men kontinuerlig justeres etter den gjennomsnittlige levealderen, i en takt på to tredjedeler.

Emil Øversveen, sosiolog

Stiger den gjennomsnittlige levealderen med ett år, skal altså den nedre aldersgrensa opp med åtte måneder. Oppjusteringen kommer på toppen av den såkalte levealdersjusteringen, som kutter i pensjonen etter hvert som levealderen øker.

Sammen skal disse mekanismene påvirke folk til å stå lenger i arbeidslivet – helst så lenge som mulig.

Er det en god idé at alle skal jobbe lenger?

Ved første øyekast kan svaret synes å være ja. Vi lever lenger enn før, og derfor er det også rimelig at vi utsetter avgangen litt. Det viktigste er at pensjonssystemet er bærekraftig, og at man sikrer balanse i statsbudsjettet.

Dette er utsikten fra skrivebordet. For de som jobber i komfortable kontorjobber, og som kanskje befinner seg nærmere starten enn slutten på yrkeslivet, kan ett år fra eller til sikkert framstå som lite dramatisk.

Andre steder ser imidlertid virkeligheten annerledes ut. Folk som jobber som pleie- og omsorgsarbeidere, håndverkere, lærere, industriarbeidere og så videre – vet godt at arbeidslivet tærer på kroppen.

Mange merker at helsa begynner å endre seg i femti- og sekstiårene. For dem kan et år til i arbeidslivet bety forskjellen mellom en verdig alderdom på den ene siden, og en pensjonsalder preget av sykdom og nedsatt funksjonsevne på den andre.

Statistisk ser vi at arbeidstakere flest har gått av før eller når de fyller 67 år. Blant de som pensjonerer seg seinere er det klar overvekt av akademikere og ledere, altså folk som generelt har gode arbeidsvilkår og lite fysisk krevende jobber.

Selv i disse yrkene går imidlertid flertallet av tidligere enn det dagens pensjonssystem egentlig legger opp til.

Det er også en betydelig andel – hele én av tre – som forlater arbeidslivet som uføre. Blant disse er det en klar overrepresentasjon av folk i typiske arbeideryrker, og en tilsvarende underrepresentasjon av ledere og akademikere.

At uføreprosenten er såpass høy viser at de såkalte «sliterne» ikke er et lite unntak fra normalen, men en betydelig andel av den norske arbeidsstyrken. I tillegg til den tredjedelen som blir uføre, er det nok mange som opplever det som tøft å skulle nå dagens aldersgrenser.

Vi vet også at folk i typiske arbeideryrker i snitt lever kortere, og dessuten er mer utsatt for sykdom og skade, enn privilegerte kontorarbeidere.

Hva vil skje dersom alle skal presses til å jobbe lenger?

Svaret finner vi svart på hvitt i NOU-en der forslaget om å øke pensjonsalderen lanseres: «Ved økte aldersgrenser», skriver utvalget, «må en også regne med økt bruk av blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger, og at flere vil avslutte yrkeskarrieren med uføretrygd».

Økte aldersgrenser vil altså gjøre at enda flere nordmenn blir uføre, at flere blir syke og at flere havner på Nav. Årsaken er at folk vil presses til å stå lenger i arbeidslivet enn helsa deres egentlig tåler.

Mye tyder på at dette allerede er i ferd med å skje. Ser vi på hvilke grupper som har økt yrkesaktiviteten siden pensjonsreformen ble innført i 2011, er det blant dem med lav gjennomsnittlig levealder hvor økningen har vært størst. Mange med nedsatt helse sier at de fortsetter i jobb fordi de ikke har råd til å la være.

Gitt at disse analysene stemmer, er det vanskelig å beskrive pensjonsreformen – og forslaget om å øke aldersgrensene spesielt – som noe annet enn helseskadelig, og et brudd med vedtatt helse- og sosialpolitikk.

I den siste folkehelsemeldingen (for 2018–2019) står det blant annet at man skal arbeide for god helse til alle og bidra til mindre sosial ulikhet i helse, og tilrettelegge for god livskvalitet i alderdommen.

En pensjonspolitikk som vil føre til mer uførhet og sykdom bidrar ikke til denne utviklingen.

Likevel er forslaget fram til nå ikke blitt utsatt for en skikkelig politisk debatt. Da pensjonsreformen opprinnelig ble vedtatt i 2009, var det gjennom et forlik utenfor valgkampen. Også nå har Høyres nestleder Henrik Asheim varslet at han er villig til å forhandle direkte med Arbeiderpartiet, uten innblanding fra Rødt og SV.

Resultatet kan bli at en radikal omlegging av den norske pensjonspolitikken – som politikerne er kjent med at vil skape mer uførhet og sykdom – blir vedtatt bak lukkede dører.

Pensjonsalderen har historisk sett vært en av de viktigste kampsakene for fagbevegelsen og forslaget med økte aldersgrenser viser nødvendigheten av en mer grunnleggende diskusjon om pensjonssystemets framtid.

Det viktigste spørsmålet i en slik debatt vil være hvor mye en økning i aldersgrensene vil koste samfunnet i uførhet og uhelse, og hvem som i så fall skal ta regningen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt