Det norske språket trenger et nytt ord for å beskrive det foreløpig siste kapitlet i historien om hvordan dagligvaremilliardærene forandrer det norske samfunnet. Vi kan kalle det «griskflasjon».
Gjennom 40 år har et knippe dagligvarebaroner gjort seg selv til milliardærer gjennom å ta over så godt som hele det norske matsystemet – fra jord til bord. Konsekvensene for maten vi spiser, for menneskene som lager den og miljøet produksjonen hviler på, har vært mange og alvorlige.
I disse dager skrives enda et kapittel i den historien, idet dagligvarekjedene skrur opp prisene i en sånn grad at det ikke bare fører til rekordlange matkøer og flere tusen familier som hopper over hele måltider.
Det fører også til den drøyeste inflasjonen Norge har sett på flere tiår.
Prisveksten på matvarer det siste året er høyere enn på fire tiår. I oktober var matprisene i gjennomsnitt 13,2 prosent høyere enn i oktober året før. Inflasjonen i oktober er på 7,5 prosent. Det er enda høyere enn forskerne trodde den kom til å bli.
Den viktigste driveren for inflasjonen nå er matprisene. Hvorfor? Kanskje fordi milliardærene i Hagen-, Reitan- og Johannson-familiene aldri har tenkt å ta noe ansvar for denne krisa. Snarere bruker de den til å tjene enda mer, og dette skaper mer inflasjon.
For det er vel ikke sånn som matvaregigantene påstår; at de må øke prisene på grunn av inflasjonen? Det er vel heller motsatt: Inflasjonen øker fordi de utnytter krisa til å skru opp prisene sine mer enn de må.
Dette er et fenomen som det er blitt forsket en del på, og som kalles prisjekking: I en tid der prisene går opp, satser aktørene på at folk ikke merker at de skrur opp enda litt mer. Slik bidrar de til å drive inflasjonen oppover i en ond spiral.
Det er dette som er «griskflasjon», en særegen norsk versjon av «greedflation», et begrep som festet seg i den amerikanske politiske debatten i forkant av mellomvalget.
Det særegent norske er at denne ene bransjen har fått så mye makt, og får lov til å berike seg på bekostning av fellesskapet. Når matkjedene kommenterer prisveksten unnskylder de seg gjerne med at de kommer til å tjene mye mindre enn de gjorde i fjor.
Da er det viktig å huske på at 2020 og 2021 var helt ekstremt gode år, der Rema-dynastiet og NorgesGruppens eiere økte sine formuer med nærmere tjue milliarder hver. Og i år styrer de begge solid mot minst like gode resultater som i det svært gode før-pandemiske året 2019.
Hvor er politikerne? Hvorfor regulerer de ikke denne bransjen strengere og bedre?
Det er på overtid å gjøre noe med denne bransjens makt. De har tilnærmet monopol på dagligvarer og de er supermektige. I boka «Den vanskelige maten» undersøker jeg hvordan matkjedene og deres eiere, dagligvaremilliardærene, har forandret maten vi spiser og samfunnet vi lever i på en lang rekke måter.
Og jeg ser nærmere på hvordan politikerne har mislykkes med å regulere et monopol som er verre enn i USA på slutten av 1800-tallet, da de innførte en antitrust-lovgivning for å bryte opp lignende monopoler.
Da et norsk offentlig utvalg leverte sin analyse av maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen og foreslo tiltak for å begrense den i 2011, var det langt mindre drastiske tiltak som ble foreslått. Og disse tiltakene ble i årene som har gått, effektivt avverget av bransjens lobbyister.
Hvor er politikerne? Hvorfor regulerer de ikke denne bransjen – som kanskje beriker seg på krisa og presser inflasjonen til himmels – strengere og bedre? Kanskje fordi de, i en naiv tro på at mindre regulering betyr mer og dermed «sunnere» konkurranse, har tømt sin egen verktøykasse.
Men kanskje er det lov å håpe at næringsministeren og en regjering som utgår fra to partier som gir seg ut for å representere vanlige folk, endelig våkner nå og setter foten ned.
Hvis de våger å fylle verktøykassa med tiltak som hardere selskapsskatt, eierskapsbegrensninger, mer transparens om prisdannelsen, et reelt og effektivt forbud mot prissamarbeid og prisjekking med mer, er det faktisk mulig å gjøre noe.
Da kan de ikke bare få bukt med noe av den drøye inflasjonen, de kan også ta de første nødvendige skrittene mot et mer demokratisk og rettferdig matsystem.
