Debatt

Et varslet massemord?

En håndfull demonstranter er allerede dømt til døden. Presteregimet i Iran stopper neppe der.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Søndag ble den første personen dømt til døden etter at presteregimet i Iran nå har åpnet for henrettelser av demonstranter.

Men regimet klarer ikke å stanse opprøret.

Protestene fortsetter nemlig over hele Iran, til tross for regimets brutale reaksjoner. Nå har 227 iranske parlamentsmedlemmer stemt for en lovendring som går ut på å erklære frihetskampen som en «krig mot Gud».

Det kan åpne for at presteregimet, uten rettergang, lov eller dom, kan iverksette massehenrettelser av de om lag 14.000 demonstrantene som så langt er kastet i fengslet.

Søndagens dødsdom mot den den kurdiske rapperen og samfunnskritikeren Saman Yasin (27) kan dermed bli den første av mange. De siste dagene er ytterligere fem demonstranter dømt til døden.

Mina Torabzadegan

Dette er ikke skremselspropaganda fra et desperat regime. Massehenrettelser er i Iran en kjent metode for å kvitte seg med politisk opposisjon. Også tidligere har det iranske prestestyret brukt massedrap som politisk virkemiddel.

Med tragiske konsekvenser.

Verst gikk det i 1988, i det som i Iran er kjent som «den mørke sommeren». Da henrettet regimet nærmere 5.000 samvittighetsfanger og politiske fanger – uten rettergang – ifølge menneskerettsorganisasjonen Amnesty International.

Vitner beskrev den gangen redselsfulle scener over hele landet: Politiske fanger og opposisjonelle ble hengt fem og seks i bredden fra midlertidig oppsatte galger og fra kroker i fengslenes tak. Både heisekraner og lyktestolper ble tatt i bruk.

At iranske parlamentarikere nå fremmer dette lovforslaget, er det samme som å varsle et massemord. De som skal ofres her er vanlige, modige iranere som krever grunnleggende menneskerettigheter.

Hva skjer i Norge?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt er utfordret av SVs Ingrid Fiskaa med spørsmålet: Hvordan kan Norge bidra til at FNs menneskerettsråd etablerer en etterforskningsmekanisme i Iran?

Kort sagt sier Huitfeldt at det er fint lite Norge kan gjøre.

Vi er ikke medlem av FNs menneskerettsråd, og utenriksministeren nøyer seg med å si at vi støtter dette arbeidet og andre tiltak, blant annet en resolusjon om menneskerettssituasjonen i Iran.

Utenriksministeren skriver dette: «Jeg fordømmer brutaliteten og voldsbruken fra iranske myndigheter som vi har sett de siste ukene. Vi forventer at Iran etterlever sine folkerettslige forpliktelser. Iranske myndigheter må lytte til folket. Ytringsfriheten må respekteres.»

Avslutningsvis skriver hun: «Norge bruker alle de kanaler vi har, bilaterale og multilaterale, for å påvirke Iran til å respektere og implementere menneskerettighetene.»

Det er ingen grunn til å tro at presteregimet i Iran vil etterleve sine forpliktelser, verken etter folkeretten eller noe annet. Det er heller ingen grunn til å tro at de nå plutselig vil lytte til folket.

Ytringsfriheten vil ikke bli respektert i Iran. De som forsøker å bruke den vil i stedet bli banket opp, kastet i fengsel eller drept.

Og for dem som kastes i fengsel, legges det nå til rette for at de skal henrettes. Hvordan kan vi stille oss passivt til disse brutale overgrepene, og bak FN og EU. Hvordan kan vi vente at det iranske regimet skal lytte til folket mens regimet selv går offentlig ut og åpner for å henrette demonstrantene?

Ytringsfriheten vil ikke bli respektert i Iran. De som forsøker å bruke den vil i stedet bli banket opp, kastet i fengsel eller drept.

Den 11. november ble det overlevert mer enn én million signaturer for å be FN etablere en selvstendig mekanisme for å etterforske de alvorlige menneskerettighetsbruddene i Iran.

Bare én av fire signaturer kommer fra Iran. Er det et sterkt nok opprop? Vi i Norge, iranere og alle andre, må handle nå. Det er nå det skjer. Og norske medier og journalister må hjelpe oss: Kaste lys i disse mørke krokene i Iran, og sørge for at grusomhetene ikke kan fortsette i det skjulte.

Kampen mot diktaturet fortsetter, tross brutaliteten og grusomhetene. Motstanden er snarere sterkere enn noensinne. Det er takket være det mot og den styrke som iranske ungdommer viser.

Med livet som innsats.

Om vi står passive og ser på, vil verden bli vitne til en ny massakre. Hvor mange tusen skal dø? Forskjellen denne gangen er at ingen kan si at de ikke visste.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt