Alle barn i Norge har krav på en trygg oppvekst som fremmer deres livskvalitet og psykiske helse, ikke en politikk som aktivt skader dem.
En undersøkelse fra OsloMet viser at nesten halvparten av beboerne i norske asylmottak opplever sult. De har svart ja på spørsmål som «Jeg er ofte sulten, men spiser ikke fordi jeg ikke har råd til nok mat» og «Jeg spiser mindre enn hva jeg synes jeg burde fordi jeg ikke har nok penger til mat».
Hele ni av ti sier at de ikke har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat over tid. Det er snakk om krigsflyktninger, og det er snakk om torturofre. Det er snakk om voksne, og det er snakk om barn. Ifølge den samme undersøkelsen opplever så mye som 20 prosent av småbarnsfamiliene sult blant barna sine.
Situasjonen er ikke ny. Dette har vært en del av norsk asylpolitikk helt siden basisbeløpene for beboere i mottak ble strammet inn i 2016 av regjeringen Solberg.
Nytt av året er det at økningen i matvarepriser forverrer situasjonen ytterligere, og at denne sultpolitikken også rammer krigsflyktningene fra Ukraina. I årevis har den rammet flyktninger fra autoritære stater og de som har flyktet fra konfliktsituasjoner i en rekke land.
To konkrete eksempler: Foreldre i et ordinært mottak med selvhushold, hvor de må ordne med maten selv, mottar ca. 67 kroner per barn i alderen 6–10 år per dag. Det skal dekke både mat og alle andre behov: Klær, hygiene, transport, og for den saks skyld leker.
Dette er en sum de kan være nødt til å klare seg på lenge.
En voksen på akuttmottak med kantine får under 15 kroner dagen til å dekke klær, transport, telefon, hygieneartikler og andre nødvendigheter. Det er ikke uten grunn at mange asylsøkere ender i matkøene som er ment for noen av landets fattigste. Flere må ta opp forbrukslån for å klare seg.
Noen tvinges ut i prostitusjon.
Ingen av oss ville ha slitt med denne etiske nøtten hvis vi hadde fått den servert på skolebenken: Bør flyktninger som har flyktet til et av verdens rikeste land, og som lever i daglig frykt for familien hjemme, gis nok mat til at de i alle fall ikke går sultne?
Det er langt fra Nansens arbeid mot flyktningers sult til en norsk asylpolitikk som skaper flyktningers sult.
Vi har rett og slett vondt for å se for oss de politiske samtalene på bakrommet om dette. Snakkes det om i det hele tatt? Anses det at familier kan leve greit på dette beløpet, eller anses det at sultne barn og voksne politisk sett er noe man kan leve med – ja, noe vi på et eller annet vis er tjent med?
Det er ikke akkurat i Fridtjof Nansens ånd, dette. Det er langt fra Nansens arbeid mot flyktningers sult til en norsk asylpolitikk som skaper flyktningers sult. Støre-regjeringen har foreslått å videreføre sultesatsene.
Den bør tvert om skrote dem.
Sult er ikke et restriktivt tiltak. Sult er et angrep på menneskeverdet og et alvorlig feilgrep som den sittende regjeringen må rydde opp i.
