De verdiløse kvinners klage

Det skaper tillit å lage podkast om vold i nære relasjoner og dele av egne erfaringer for å spre kunnskap og håp. Det skaper samtidig mye frustrasjon.

Én av tre kvinner opplever vold i verden, og jeg snakker for og om dem. Kvinnene som føler seg verdiløse i samfunnet, fordi deres trygghet ikke blir tatt på alvor.

«Jeg har veldig lyst til å anmelde for psykisk vold, men tør ikke, da jeg er redd for å gjøre vondt verre. Hadde vært enklere om man hadde blåmerker, sånn at alle så hva man gjennomgår. Den psykiske delen ser ingen.»

[ – Vi blir kalt ekstremister ]

Slike meldinger får jeg daglig av de som føler seg alene, desperate, redde og som ber om å bli trodd og sett. Jeg får også meldinger fra kvinner som har blåmerker, som håper dette er bevis nok i en straffesak.

Flere lurer på om de kan klare å få et «normalt» liv i fred med barna, etter at de har forlatt et voldelig forhold. Det er frustrerende at virkeligheten ikke er slik som lover og handlingsplaner forteller oss at den skal være. For ja: Vi har alle rett til å være trygge i våre hjem, vi skal kunne slippe forfølgelse, vold og liv som går i knas på grunn av en sinna partner.

Så hvorfor ber kvinnene jeg kjenner om at de skal få slippe å se seg over skulderen på gata, bruke voldsalarm, ringe til barna for å sjekke at de er trygge, snakke med skole og barnehage om trusselsituasjon, miste nattesøvnen?

Slippe bare å overleve og faktisk begynne å leve?

[ Hege Ulstein: Klassekampens og Sp sin kunnskapsfornektelse er det siste vi trenger  ]

Fordi disse kvinnene opplever at de ikke blir tatt på alvor, de får ikke langsiktig beskyttelse fra voldsutøveren de har forlatt, og de mister ofte kontrollen over eget liv.

Det koster å være i konstant alarmberedskap, det koster å miste søvn, å gjenoppleve voldshendelser i søvne eller i våken tilstand. Det koster å måtte sende felles barn til lovpålagt samvær med en voldsutøvende far, fordi barnas rett til voldsfrie liv ikke blir prioritert. Det koster også å leve som om hver eneste dag kan være din eller de du har kjær sin siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt at: Ja, det holder med de bevisene du har, dine ord, din evne til å beskytte barna. Ja, politiet vil hjelpe deg.

Jeg vet dessverre, både av egen og andres erfaring at dette sjelden er tilfelle. Over halvparten av alle familievoldssaker henlegges uten engang å bli etterforsket. Bevis er ikke bevis verdt likevel, og mange timer på barne- og ungdomspsykiatriske kontorer, søvnløse netter for å trøste traumatiserte barn og påfølgende utmattelse fører til at svært mange kvinner faller utenfor arbeidslivet i lang tid. Mange får «utskjelte» diagnoser som ME og PTSD.

Vold berører utsatte i lang tid.

Men hvorfor skal vi snakke så høyt om dette? Og hvem står bak volden, spør du? Hvem er denne kjæresten, ektemannen, partneren, eksen? Jo, det er presten, barnevernslederen, den folkekjære artisten, voldsforskeren, mureren, advokaten, læreren, den arbeidsledige, dommeren eller politikeren. Ja, rett og slett alle.

[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]

Det koster å være i konstant alarmberedskap, det koster å miste søvn, å gjenoppleve voldshendelser i søvne eller i våken tilstand.

Tenk om verden hadde vært slik at bare man sa ifra, så ble man trodd. At staten, som skal beskytte oss mot vold, tok oss på alvor: Det er klart at alle tenker på din og barnas sikkerhet. Klart du skal få gå fritt rundt i byen du er oppvokst i, at du føler deg trygg. Klart at den som utsetter deg for vold skal ta støyten, ikke motsatt.

Den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. hadde en drøm. Det har jeg også: At henleggelser ikke lenger skjer, at vi ikke får høre at det ikke er en prioritert sak for politiet før du befinner deg kald og død med bildet i avisa bak en tabloid overskrift.

At partnerdrap, de varslede drapene, ikke forekommer.

Jeg hadde ønsket at man ikke har et avgrenset bilde av en som er og har vært utsatt for vold: Kvinne, sliten, nevrotisk, ute av stand til å snakke for seg. Jeg håper selv å bidra til å øke denne kunnskapen, slik at både politi, rettsvesen, helsevesen og skole – ja, alle – kan få et mer nyansert og ærlig bilde av hva vold i nære relasjoner handler om.

For det finnes for lite kunnskap om hva vold egentlig er, hvor vanlig vold i nære relasjoner er, hvordan vi kommer oss videre og hva vi kan gjøre for å se hverandre og hjelpe hverandre.

Jeg jobber med å få på plass et mestringssenter for voldsutsatte kvinner, der alle skal finne tilbake til sin egen kraft og styrke. Men selv om et slikt senter skulle bli virkelighet, løser det ikke alle problemene vi møter hos politi og rettsvesen. I Oslo i november skal vi møtes for første gang – vi verdiløse kvinner – i en selvhjelpsgruppe for å støtte hverandre. Vi har ikke flere liv å miste, vi har ikke mer tid å kaste bort. Vi tar saken i egne hender, vi som vet hva det betyr. Og vi er mange, vi er én av tre.

Jokke sang om de verdiløse menn, men vi synger, vi roper ut om hva slags verdi vi voldsutsatte kvinner faktisk har.

Vi er verdt mer enn en overskrift i media etter vår død.

[ – Jeg tror ikke vi helt har skjønt hvor viktig den debatten er for så mange  ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen