Våren 2015 var Anine Johansen 23 år og akkurat ferdig utdannet sykepleier. Så fikk hun hjerneslag. Hun fikk rask og god behandling på akuttsykehuset og senere et lengre rehabiliteringsopphold på Sunnaas sykehus.
Da hun ble utskrevet til sin hjemkommune og skulle se seg om etter egnet jobb, møtte hun Nav. Etter kort tid ble det foreslått uførepensjon. I dag er Anine 30 år og jobber som prosjektleder i halv stilling.
Hennes historie er dessverre ikke unik.
På Sunnaas sykehus har vi pasienter til rehabilitering etter alvorlige skader eller sykdom. Mange får komplikasjoner og følgetilstander som de må leve med resten av livet. Dette gjør at de vil trenge tilrettelegging og oppfølging over lang tid for å kunne mestre sin nye hverdag.
[ Kommentar: Mange har mye, altfor mange har altfor lite ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/K7SVREWLPZDM7FP7BNZPXPFYWA.jpg)
Vår erfaring er at de aller fleste ønsker å komme tilbake til arbeid. Samtidig må vi ha respekt og toleranse for de som gjerne skulle ha gått tilbake til arbeid, men der uføretrygd er eneste mulighet som følge av skadene.
Mange har heldigvis gode erfaringer i møte med Nav og arbeidsgivere.
De får hjelp, veiledning og tilrettelegging, så de kan komme seg i jobb. Men altfor mange opplever det motsatte. Det er uheldig for den enkelte, og det er uheldig i et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Norge har en velutviklet velferdsstat. Vi har de aller beste forutsetninger for å være best i klassen, når det gjelder å hjelpe brukere tilbake til en meningsfylt jobb og hverdag.
2021-tallene fra SSB, viser at antall unge uføre mellom 25 og 34 år øker. For de yngste mellom 18 og 24 år økte antall uføre fram til 2019, men har vært stabilt de siste årene.
[ Baneheia-saken: Vil ha etterforskning av instituttet han selv ledet ]
Gjennom forskning på pasienter med hjerneskade, kan vi slå fast at Norge neppe er best klassen. Med vår godt finansierte velferdsstat burde vi kunne få flere tilbake i arbeid enn for eksempel USA, som har svakere ordninger enn oss. Studier viser at Norge ikke er bedre enn USA eller andre land vi sammenligner oss med.
Fem år etter en hjerneskade, har norsk forskning vist at så mange som 70 % oppgir at de har et udekket behov for helsehjelp. En tredjedel av disse oppgir at de største udekkede behovene gjelder systematisk oppfølging som knytter seg til kognitive og følelsesmessige plager – og deltakelse i arbeidslivet.
Ett år etter alvorlig hjerneskade er omtrent 50 prosent i arbeid. Etter 10 år er tallet det samme.
Vi vet imidlertid gjennom studier at kombinert innsats i form av både rehabilitering og tiltak rettet mot arbeidslivet gir resultater. I et dynamisk samspill mellom pasienten selv, helsetjenesten, arbeidsgiver og profesjonelle og erfarne saksbehandlere i Nav, vil antagelig flere komme tilbake til jobb.
Ett år etter alvorlig hjerneskade er omtrent 50 prosent i arbeid. Etter 10 år er tallet det samme.
Det vil koste mer i helsehjelp på kort sikt, men for den enkelte og samfunnet vil det gi positive resultater og penger spart på lang sikt.
Skal vi lykkes med dette må holdninger og kunnskaper endres både i helsetjenesten og hos øvrige samarbeidende aktører som arbeidsgivere og Nav. Arbeid er komplekst. Helsetjenesten må ikke bare se på sykdommens symptomer isolert sett, men også adressere forhold ved arbeidsplassen og arbeidets innhold.
Å komme tilbake til arbeid krever bred innsats fra aktører med ulik kompetanse over lang tid, og ikke minst fra pasienten selv. Mange må prøve flere runder for å finne sin mulighet. Da trenger de gode veiledere rundt seg.
Det er bare å spørre Anine.
[ Da Marianne fikk diagnosen bipolar falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket (+) ]