Passive til iranske kvinner

Drapet på iranske Mahsa Amini den 16. september har ført til store demonstrasjoner i Iran, og rundt om i verden. Mahsa ble drept av det iranske moralpolitiet etter å ha hatt på seg hijaben «feil». Den offentlige responsen fra Norge i etterkant har vært påfallende passiv.

For det var nok ikke bare jeg som reagerte på at utenriksminister Anniken Huitfeldt, da hun ble spurt om hvorfor hun ikke hadde fordømt drapet, svarte at det var fordi hun ikke var blitt spurt.

Hun stilte seg bare bak den offentlige uttalelsen fra EU.

Det samme gjaldt statsminister Jonas Gahr Støre som kondolerte etter dødsfallet. I kondolansen fordømte han iranske myndigheters brutale håndhevelse av hijabpåbudet. Han fordømte altså håndhevelsen av påbudet, ikke påbudet i seg selv.

Dette føyer seg inn i rekken av passive uttalelser fra regjeringen i en tid der flere savner tydelige politikere som fordømmer det som skjer i Iran.

[ Kommentar: Om et par uker kan tre matchballer være tapt. I sportens verden er kampen da over ]

I et innlegg i Nettavisen understreker Huitfeldt at hun står på iranske kvinners side, og at det var derfor hun møtte Irans utenriksminister i New York i etterkant av drapet. Det er vel og bra, men jeg spør meg selv om Huitfeldts dialog vil ha noe effekt.

Jeg frykter dessverre en reprise av norsk naivitet slik vi så da Norge i januar inviterte Taliban hit for å snakke om og lære om kvinners rettigheter. Et halvt år senere er forholdene for kvinner i Afghanistan verre enn noen gang.

Den gang var Norge veldig opptatt av å gå foran for å ta en lederrolle for kvinners rettigheter. Selv om det da var naivt å tro at Taliban ville høre, er det skuffende stille fra regjeringen etter drapet på Mahsa Amini. Stortingspresident Masud Gharahkhani har vært et hederlig unntak.

En annen som har vært tydelig i debatten om Iran er stortingsrepresentant fra Høyre, Mahmoud Farahmand, også han med bakgrunn fra Iran. I september stilte han et spørsmål til utenriksministeren om hvilke konkrete tiltak og handlinger regjeringen gjennomfører for å konfrontere det iranske regimets undertrykking av egen befolkning.

I svaret fra Huitfeldt 20. september, sier hun blant annet at Norge i FNs menneskerettighetsråd har anbefalt Iran å: «… skape trygge og gode vilkår for sivilsamfunnet og menneskerettighetsforkjempere i Iran, spesielt kvinnelige menneskerettighetsforkjempere. En annen anbefaling var å sikre rettighetene til internerte og fanger. Begge anbefalingene ble akseptert av Iran.»

Vi kan jo alle se hvordan det har gått.

Løftene fra iranske myndigheter, på lik linje med løftene fra Taliban, er ikke verdt papiret de er skrevet på.

Huitfeldt krevde etter drapet på Mahsa Amini at drapet skulle etterforskes slik at de ansvarlige kunne stilles til ansvar. Dette vitner om en svært naiv tilnærming til regimet i Iran. Det er ikke noe som heter rettssikkerhet eller rettferdige rettsprosesser i Iran.

[ – Voksne menn var veldig opptatt av hvordan jeg kledde meg ]

Så lenge kvinner og menn risikerer livet for sine rettigheter, må vi fortsette å være deres stemmer. Iranere som kjemper for sin frihet, skal ikke stå alene.

Minst 215 personer er drept etter opptøyene i Iran. 23 av dem er mellom 11 og 17 år gamle. Mener Huitfeldt at alle disse drapene også skal etterforskes? I så fall av hvem? Det er jo nettopp iranske myndigheter som står bak.

Demonstranter drepes, slås og mishandles. Kastes i fengsel for å utfordre regimet. De blir forsøkt truet til taushet.

Det meldes om at personer trues til å stå frem på TV og fortelle at deres barn eller andre familiemedlemmer har tatt livet sitt, etter å ha blitt drept av regimets sikkerhetsstyrker.

Men iranere har fått nok. De kjemper tilbake.

Samtidig forsøker myndighetene i Iran å stenge internett. De vil unngå at befolkningen kan rapportere det som skjer gjennom sosiale medier. Selv om de heldigvis ikke har lyktes helt, er det helt avgjørende at alle vi andre som følger med på det som skjer i Iran fortsetter å heve stemmen. Så lenge kvinner og menn risikerer livet for sine rettigheter, må vi fortsette å være deres stemmer. Iranere som kjemper for sin frihet, skal ikke stå alene.

Deres mot inspirerer – og det forplikter.

For det holder ikke lenger bare med solidaritet og store ord. Vi må kreve mer.

Mens modige, iranske kvinner demonstrerer for sine helt grunnleggende rettigheter, sitter i Iran i FNs kvinnekommisjon. Det er totalt uakseptabelt, og Norge burde vært de første til å kreve at Iran skal miste plassen.

Men samtidig som iranske demonstranter blir møtt med vold, har Norge forhandlet om en ny skatteavtale med Iran. En avtale som er med på å legitimere det iranske regimet.

Norsk lov åpner for at vi kan innføre sanksjoner på individnivå. Dette burde vi gjort mot individer i revolusjonsgarden og i Basij-militsen, helt uavhengig av EU.

Og selv om Norge stiller seg bak de nye sanksjonene fra EU, som for øvrig burde vært mye strengere, går vi baklengs inn i historien ved å forhandle med et diktatur som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter.

Det er på tide at Norge innser at dialog med religiøse ekstremister ikke fungerer.

Nå må vi bruke vårt medlemskap i FNs sikkerhetsråd til å løfte situasjonen i Iran høyt på dagsorden. Menneskerettigheter og spesielt kvinners rettigheter i Iran bør ligge øverst på Norges prioriteringsliste.

For den virkelige kvinnekampen i vår tid står nå i Iran. Den handler om mer enn bare retten til å kunne ta av seg den undertrykkende hijaben. Den handler om frihet. Om grunnleggende rettigheter. Om ytringsfrihet.

Den handler om retten til å ikke bli behandlet som annenrangs borger i sitt eget land.

[ Da Marianne fikk diagnosen bipolar falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen