Habituell abort. En diagnose jeg ikke hadde hørt om før jeg fikk den selv. En grusom diagnose som ikke gir deg noen form for behandling eller oppfølging i helsevesenet.
Du får beskjed om at det er dette det heter når du har hatt tre eller flere spontanaborter på rad.
Hvis du er heldig blir du fortalt at man kan ta en blodprøve for å se om det er noe fysisk galt med arvestoffet til enten deg eller partner.
For meg betød habituell abort å gå gravid fire ganger, eller i overkant av seks måneder totalt, uten å få et barn. Etter mine spontanaborter hadde jeg bygget opp mye redsel, en tendens til flashbacks og søvnproblemer før jeg gikk inn i mitt femte og endelig vellykkede svangerskap.
[ Tidlig spontanabort? Paracet og kanskje et par dager fri ]
Da jeg etter fødsel kjente at disse traumene fortsatt satt i kroppen, ba jeg om henvisning til psykolog. Jeg var fortsatt irrasjonelt redd for livet til datteren min samtidig som jeg sørget over de fire tapte svangerskapene.
Jeg var sterkt preget og overbevist om at «alt går galt til slutt».
Henvisningen til psykolog i det offentlige ble avvist. Begrunnelsen var at det jeg trengte var avlastning, siden datteren vår hadde kolikk. De mente at jeg bare var sliten. Og det stemmer jo dét – at jeg var sliten.
Du vet, sånn sliten man blir etter fire mislykkede svangerskap, flere år som ufrivillig barnløs, fertilitetsbehandlinger, et femte svangerskap med tap av en tvilling i uke 8, masse småblødninger og en traumatisk fødsel?
Den type sliten man blir etter et opphold på nyfødtintensiven som først skjer etter flere dager med masing fra mors side om at noe er galt og en pustestans med ambulansebesøk en uke etter hjemkomst? OG SÅ en baby med kolikk.
Sånn sliten?
Jeg synes utrolig synd på den kvinnen jeg var da jeg mottok avslaget til psykologisk helsehjelp. Jeg trodde at jeg bare måtte ta meg sammen, og kjempet videre. Det førte til at jeg holdt det gående helt til jeg ble sykemeldt fra min egen mammapermisjon av ren utmattelse.
I dag vet jeg med enda større sikkerhet at traumene mine var ekte og at jeg hadde grunn til å ha det vanskelig. Jeg fikk bearbeide hos psykolog i regi av helsestasjonen min da noen der skjønte at jeg ikke fikk, men sårt trengte hjelp.
Redselen, usikkerheten og tristheten som kom av fysisk og psykisk smerte, og det jeg kaller en hån mot kvinnen i helsevesenet, var PTSD. Sånn sliten var jeg.
Endelig hadde jeg en forklaring. Endelig fikk jeg verktøy.
[ – Hun spurte hvor langt jeg var på vei. «Nei, jeg må fjerne fosteret, jeg», svarte jeg ]
La meg så forklare hva jeg mener med hån mot kvinnen. For å bli gravid, og for å få beskjedene alle gangene det hadde gått galt, satt jeg side om side med høygravide kvinner og foreldre med sine nyfødte babyer.
Reproduksjonsmedisinsk avdeling ligger nemlig i samme etasje og har samme venterom som svangerskapspoliklinikken.
For å få skrapet ut restene av et dødt foster etter at jeg opplevde en «missed abortion» lå jeg side om side med en kvinne som snakket om at hun heldigvis hadde oppdaget at hun var gravid før 12. svangerskapsuke.
Nå foreslås det i statsbudsjettet et kutt på 6 millioner i støtten til Stiftelsen Amathea, som er et av få steder kvinner faktisk får oppfølging i forbindelse med spontanabort og selvbestemt abort. Det foreslås samtidig fullstendig avvikling av støtten til Landsforeningen uventet barnedød som i 2022 var på ca 2 millioner.
Når det offentlige helsevesenet ikke klarer å tilby oppfølging i forbindelse med spontanabort, habituell abort, dødfødsel eller spedbarnsdød, hvordan kan da disse budsjettkuttene underbygges?
[ Er det virkelig en god strategi å bjeffe «skjerp deg» til mennesker som har behov for hjelp? ]
Det er helt ubegripelig at dette forslaget er lagt frem når så mange som 1/4 kvinner opplever å spontanabortere i løpet av livet. I tillegg er det årlig 300 familier som mister barnet sitt før det fyller fire år. Alle disse menneskene og familiene fortjener og trenger oppfølging av sin mentale helse.
Hvis det er økonomi det virkelig handler om, er det mye billigere for Norge AS å øke støtten til Amathea og LUB, enn at kvinner i større grad blir en kostnad på grunn av manglende tilbud.
Tallenes tale er ganske tydelig dersom man ser til moderne forskning.
PTSD etter spontanabort og dødfødsel er vanlig, og har store ringvirkninger som koster langt mer enn 8 millioner i året. For eksempel for tidlig fødsel i neste svangerskap, nedsatt fruktbarhet og lavere produktivitet på arbeidsplassen (les sykemeldinger).
Vi må bli bedre og ikke dårligere på å ta vare på kvinner i en av de største sorgene i livet. Tapet av et ufødt barn.
[ De fleste foreldre har kjent den skamfølelsen, øyeblikket de innser at de gjør sitt barn vondt ]