Noen hundretall selverklærte idékrigere har forlatt oss, etter det første årsmøtet på norsk jord i Mont Pelerin Society (MPS). Uten at vi har hørt et pip fra deltakerne.
Ett spørsmål må stilles: Hvordan virker disse maktaktørene innen opinionsdanning, alltid støttet av de mest formuende, på våre vestlige samfunn?
Er det dessuten ikke slik at forsvar av våre liberale demokratier må bygge på analyser av hvordan en radikal form for markedsliberalisme har bidratt til å endre vestlige samfunn? Jeg har gjort et forsøk på å svare i boken «Korstoget mot Velferdsstaten – På innsiden av nyliberale tenketanker».
Der dreier det seg om helt klassiske journalistiske metoder. Jeg har observert disse miljøene fra innsiden. Det har vært møter i britiske tenketanker, og jeg har observert to møter i Liberty Forum, som avholdes i flere land hvert år.
Jeg deltok på årsmøtet i Mont Pelerin Society i 2016 – årets møte i Oslo var som vanlig lukket for media.
[ – Jeg får lyst til å si: «du, jeg synes du har lagt på deg litt, jeg» (+) ]
I tillegg har jeg intervjuet en rekke personer i MPS og Atlas-nettverket, foruten å ha lest hundrevis at nyhetsposter fra tenketankene. Det er selvfølgelig utfordrende å analysere det omfattende materialet – dessverre bidrar ikke Civitas Lars Peder Nordbakkens innlegg i Dagsavisen (21. september) til større forståelse.
La oss ta et aktuelt eksempel på det som MPS-gründeren Friedrich Hayek kalte ideenes langsomme infiltrasjon: Den nye statsministeren i Storbritannia, Liz Truss.
Hvorfor overrasket hun de aller fleste med å komme med en skattebombe i sitt første minibudsjett – de største skattekuttene siden Margaret Thatcher? En skattepakke til de rikeste som Truss bare dager senere ble nødt til å droppe.
Men hvor kom bomben fra?
Ett svar finner man i den tenketanken hun har jobbet med, Institute of Economic Affairs (IEA). Den eldste markedsliberale, europeiske tenketanken var en sentral spiller da hun var medforfatter til boken «Britannia Unchained», et nyliberalt manifest hun ga ut i 2012 sammen med blant andre hennes nåværende finansminister Kwasi Kwarteng – og ved dannelsen av en egen gruppe i parlamentet, kalt Free Enterprise Group.
Dette er de lange linjene i arbeidet til MPS. Truss sitt siste stunt kan ses som fruktene av flere tiår med påvirkning overfor først og fremst politikere og akademikere, «bruktselgerne av ideer» som Hayek kalte dem.
Denne blinde markedstroen er ikke overraskende. Jeg har selv vært på et Brexit-møte i IEA. Møtelederen startet med å si: «Jeg antar at vi alle er troende her». En sammenlikning med religiøsitet trekker også den kjente kommentatoren i Financial Times, Martin Wolf, nylig: «Det ironiske er at for disse menneskene er ‘markedet’ gud og økonomi 101 religion». Hans avslutning er en meget sterk advarsel: «Disse menneskene er forrykte og farlige. De må vekk».
Flere av Truss sine hjelpere var trolig i Oslo.
[ – Jeg elsker jo ikke bomringen som jeg elsker barnet mitt (+) ]
På de ulike arenaene jeg har deltatt har det vært lett å observere politikerforakt i tillegg til rettroenheten. Lederne for de skandinaviske tenketankene Timbro og CEPOS kalte den sosialdemokratiske epoken etter annen verdenskrig for 25 «sinnssyke» og henholdsvis «gale» år på et frihetsforum i London. Særlig østeuropeiske tenketanker var der opptatt av politikernes lave IQ.
Kritisk observasjon og intervjuene med nøkkelspillere er blitt utfylt gjennom studier av hovedverkene til de som kom til å dominere Mont Pelerin Society og de mange tenketankene de bidro til: Friedrich Hayek, Milton Friedman og James Buchanan.
Veldig kort oppsummert er disse verkene en reise i kritikk av velferdsstaten – og som Friedrich Hayek senere utbroderte: Den absurde ideen om sosial rettferdighet. De tre formulerte, på forskjellige måter, et felles idésystem som framstilte velferdsstaten – og også fagforeninger – som en trussel mot enkeltindividets frihet.
Det er rart å observere at Civita har arrangert et årsmøte i MPS uten å kritisere dets virkningshistorie. Det er overraskende at Civita bagatelliserer de radikale tenketankene og velger å skjønnmale hva de har fått til.
Hva med ideene som kraftig øker sosial og økonomisk ulikhet, bidrar til politikerforakt og i siste instans svekker oppslutningen om det liberale demokratiet?
Vil ideen om at markedet alltid tar bedre beslutninger enn demokratisk valgte politikere leve videre innen Civita?
[ – Hun spurte hvor langt jeg var på vei. «Nei, jeg må fjerne fosteret, jeg», svarte jeg ]