Debatt

Organisasjonsknusing på rusfeltet

Når viktige organisasjoner og fagfolk velger å trekke seg unna, mister vi helt avgjørende, faglige innspill i debatten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et innlegg i Dagsavisen (3. oktober) starter Roar Mikalsen med å henvise til en kronikk jeg skrev i Vårt Land 13. september om tvilsomme metoder i rusdebatten.

Takk for det: det gir en anledning til å forklare også for Dagsavisens lesere om et fenomen som samfunnsengasjerte bør være informert om. Mikalsens artikkel handler for øvrig om helt andre sider ved rusdebatten, noe det ikke blir plass til å drøfte her.

Min kronikk i Vårt Land handlet om det jeg kaller forsøk på «organisasjonsknusing» på rusfeltet, i mangel av et bedre ord. Et bilde fra fotballbanen er kanskje enklere å forstå: Ta mannen når du ikke får tak i ballen.

Plukk ut den beste spilleren hos motstanderen, gi hen et skikkelig spark over ankelen så hen hinker av banen – og du øker vinnersjansene betraktelig.

Gjennom en serie konkrete eksempler viste jeg hvordan ufine metoder er blitt tatt i bruk for å prøve å sette organisasjoner, kampanjer og hjemmesider ut av spill. I beste fall å fjerne dem fra debatten, alternativt å sverte dem såpass mye at politikere skygger unna dem, at forvaltningen blir mistenksomme, at organisasjonene blir gransket, at bevilgninger blir redusert eller at den faglige integriteten blir undergravd.

Jeg har ikke skrevet dette fordi det er synd på organisasjonene eller meg, for dét er det ikke. Jeg leser uansett ikke usaklige kommentarer i sosiale medier, jeg har ingen verv å sette på spill, og jeg bestemmer sjøl hvem som skal få fornærme meg. Jeg har i flere år utsatt å skrive om dette fenomenet, men jeg gjorde det til slutt.

Fordi det er et politisk problem.

For det første er det et ruspolitisk problem. Når viktige organisasjoner og dyktige fagfolk velger å trekke seg unna, mister vi helt avgjørende faglige innspill i debatten. Viktige perspektiver og tilnærmingsmåter blir borte og debatten om hva som kan gjøres, blir fattigere og ensidig.

Den som kan litt om helheten i rusproblemets årsaker og utslag, ser at dagens norske rusdebatt bare berører en liten prosent av helheten.

For det andre er organisasjonsknusing et demokratisk problem. Demokratiet bygger på at flest mulig stemmer og interesser skal bli hørt og at disse skal brytes i en debatt om faglige og politiske valg, før valg blir gjort.

I dagens rusdebatt er stemmene til det store flertallet i folket nesten ikke hørbare. Jeg lever et helt vanlig liv blant helt vanlige folk på Oslo øst, sammen med folk som er opptatt av hvordan barna deres skal få et tryggest liv. Å unngå at ungdom roter seg inn i rusbruk er et viktig anliggende for både foreldre og alle som jobber med ungdom.

Fra dette ståstedet er den pågående rusdebatten helt virkelighetsfjern, både i beskrivelsen av virkeligheten og i hva slags tiltak det trengs mer av.

I dagens rusdebatt er stemmene til det store flertallet i folket nesten ikke hørbare.

Forsøk på organisasjonsknusing er også et sivilsamfunnsproblem. Frivillig sektor er avhengig av troverdighet og tillit i befolkningen. Vi står for ideelle verdier og blir målt etter hvorvidt vi klarer å leve opp til disse verdiene også i praksis.

Sivilsamfunnet er ikke tjent med at vi kaster drittpakker etter hverandre og sprer mistenksomhet og rykter om hverandre. I siste instans vil det slå tilbake på frivillige organisasjoner som sådan, ikke bare dem som utsettes for skitne knep.

Det var denne prinsipielle debatten jeg ville reise gjennom kronikken i Vårt Land. Forsøket mitt har ikke vært spesielt vellykket så langt. Debatten i sosiale medier – det lille jeg har fått referert – har stort sett dreid seg om min person, om Vårt Land og deres redaksjon, om mine og Vårt Lands motiver.

Mikalsen går i sitt innlegg tilbake til en av de vanligste metodene fra perioden rundt 2015–2016: Å klebe merkelapper på folk og organisasjoner. Han finner det nødvendig å starte med at jeg var styreleder for Actis en gang. Det må han gjerne gjøre, men det har ingen ting med saken å gjøre.

Jeg er stolt av den omorganiseringen av Actis som jeg ledet da Actis ble et bredt samarbeidsorgan for rusfeltet. Men det er tross alt 12 år siden jeg gikk av, jeg har ikke hatt noen rolle i Actis på en god del år nå, og Actis har på ingen måte vært involvert i skriving av kronikken i Vårt Land. Den har jeg klart å skrive sjøl!

Teknikken er enkel: Ved å koble Dag Endal og Actis, får Mikkelsen sagt at Actis ikke er noe verdt siden de har hatt en som Dag Endal i sine rekker, og Dag Endal skal man ikke høre på – for han har hatt et verv i Actis.

Men jeg satser på at politikere, byråkrater og mediefolk som er opptatt av rusdebatten, gjennomskuer så billige poenger – og kanskje får litt ny og viktig innsikt gjennom min kronikk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt