I Dagsavisen den 30. september er spaltist Linn Stalsberg dobbelt fortvilet, både over at utviklingen i verden bare går fortere og fortere mot økologisk og sosialt kollaps, og at alle forsøk på å gjøre noe med saken har feilet.
Jeg tror hun tar dobbelt feil.
Vi har store og reelle kriser å håndtere, det er sant. Men alt blir ikke verre, og vi har ikke feilet helt i våre forsøk på å gjøre noe med det. Dessuten er Linn Stalsbergs kriseforståelse en del av problemet, selv om hun og FNs klimapanel har rett i at vi står på kanten av et stup.
I våres var jeg sensor for en master-oppgave i medievitenskap, skrevet av Thelma Bay Bang. Oppgaven het Kode rød for dommedagsdekning og Bang hadde intervjuet 24 elever i ungdomsskolen og på videregående om hvordan de forholdt seg til klimakrisen, slik den ble presentert i mediene.
Mønsteret i Bangs undersøkelse var overbevisende klart. Ungdommene er «...lei av den sensasjons- og konfliktpregete klimadekningen som de synes dominerer i de redaksjonelle mediene. Som et motsvar til klikkagn og dommedagsoverskrifter, etterlyser de en mer løsningsorientert klimadekning, der også muligheter og løsninger på klimautfordringene blir presentert».
Det er selvfølgelig dumt hvis ungdommen, og jeg med dem, etterspør «gladnyheter» i en verden som faktisk går til helvete.
Sånn er det heldigvis ikke, ikke utelukkende.
[ Erika Flatland: – Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UWQJZNDVU5DB7LDOLQYYGCKCYI.jpg)
Her er bare et lite eksempel: Rundt år 1700 begynte europeere å jakte på hval. I 1958 var det bare omtrent 440 knølhvaler igjen, og nok land i verden ble enige om å slutte å jakte på dem til at bestanden begynte å øke.
Nå er det ca 84.000 knølhvaler, og forskere tror at bestanden er oppe på om lag 93 prosent av hva den var før moderne hvalfangst begynte. Veksten i bestanden av hvaler er også en indikasjon på at økosystemene de lever i ikke er helt utarmet.
Totalfredningen av knølhval innledet den nye miljøkampen på 1960-tallet, med økende aktivisme og med etableringen av miljøpolitikk og miljøverndepartementer rundt omkring i verden.
I forbindelse med Miljøverndepatementets 50-årsdag skriver tidligere miljøaktivist og miljøvernhistoriker Kristin Asdal: «I dag har miljøsaken blitt til et stort heiarop. Alle er for, og alle er med. […] Det er umulig ikke å oppsummere det som en seier. Ikke så mye for Miljøverndepartementet som for miljøsaken. Det er entusiasme for den, stor uro, interesse og vilje – hos mange». Men hun fortsetter: «Samtidig er situasjonen mer prekær enn noen gang.»
Kan vi ha to tanker i hodet på en gang, både en bekymret og en håpefull? Eller er heiaropene bare en slags avledningsmanøver?
[ Sarah (17) leste ikke før. En mobilapp endret på det ]
Stalsberg vil kanskje hevde det siste, fordi for henne er det den globale kapitalismen som er problemet. Frustrasjonen hennes bunner i at de siste 25 årene har alle forsøk på å avvikle den feilet. Det er ikke rart hun er motløs. Samtidig bør hun ta inn over seg at hennes egen krisebeskrivelse er med på å skape den distanseringen og apatien hos publikum hun selv ikke ønsker.
Finnes det ikke mer håpefulle alternativer? Jo, både fordi det går an å jobbe konstruktivt innenfor de rammene av det politiske og økonomiske systemet vi har, og fordi de økologiske systemene rundt oss ikke har kollapset totalt. For eksempel: Norsk industrielt jordbruk utarmer ikke jorden, i det store og hele. Langs kysten øker jordsmonnet på jordene til de fleste melkebøndene, fordi bøndene tilfører mer biomasse og næring enn de tar ut.
Kan vi ha to tanker i hodet på en gang, både en bekymret og en håpefull? Eller er heiaropene bare en slags avledningsmanøver?
Hos mange kornbønder gjøres det også grep for å bedre både jordkvaliteten og avlingenes størrelse. Med en litt fremsynt og offensiv jordbrukspolitikk, som tar høyde for et kommende våtere og varmere klima i Norge, kan vi øke selvforsyningsgraden, både av kraftfôr til kyrne og mel til oss. Samtidig med at vi styrker denne «konvensjonelle» effektiviseringen – som for tiden er ganske økologisk innovativ, heller enn «konvensjonell» – kan vi fremme de mange små meieriene, inklusive de som kaller seg «økologiske».
Disse hjelper oss å fremme det mangfoldet av smaker og matopplevelser som mange forbrukere ønsker seg. «Økobønder» kan også gi oss en bredere forståelse av hva som kan være økologisk. Men vi må slutte å tro at «konvensjonelle» bønder i Norge ikke jobber profesjonelt og erfaringsnært for å forbedre sine gårders økologi.
Stalsberg vil bekjempe hele kapitalismen. Jeg er ingen ideolog som tror at «kapitalismen kan løse alt». Stalsberg er redd for total økologisk kollaps; «Den sjette utryddelsen». Jeg tror ikke at elbiler og teknologisk «quick fix» løser saken. Men jeg tror det er produktivt å lete etter et mangfold av små løsninger, og la meg fortsette å bruke landbruket som eksempel.
Det som i Norge heter «økologisk jordbruk» fremmes ganske ofte som den ideologisk enestående løsningen i kampen mot det ene store problemet, som gjerne kalles «kapitalismen» eller «den sjette utryddelsen».
Agronomen og skribenten Øystein Heggdal har rett i at en slik ideologisk ensrettet løsning vil lede til en økologisk katastrofe, for vi måtte hugget enormt mye skog – i Norge eller i Amazonas – for å kompensere for tapet av produktivitet. Og det uten at vi kan slå fast at norsk «konvensjonelt» landbruk er spesielt uøkologisk.
Vi aner ikke hvordan verden kommer til å se ut om ett, ti eller hundre år. Men innenfor vårt ikke perfekte Norge og i en verden som fortsetter å være kapitalistisk, har vi likevel midler, kunnskap og politiske muligheter til å utvikle vår kultur og vår natur til å bli økologisk robust.
Den økologiske robustheten bygger vi gjennom en mangfoldig naturforvaltning, som legger til rette for både effektive, mer økologiske kornbønder og sunne frilandsgriser. Og vi bygger den gjennom en mangfoldig kulturforvaltning, nemlig en som legger til rette for initiativ, skaperkraft og livsglede.
Det er kode rød for lammende dommedagstenking, og meningsløs kamp mot «kapitalismen».
[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]