Nye Oslo universitetssykehus (OUS) ble vedtatt av regjeringen som et «målbilde» uten noen forutgående konsekvensutredning i 2016. Rikshospitalet skulle bygges ut til et samlet regionsykehus, Aker skulle bli lokalsykehuset og Ullevål nedlegges og selges til byutvikling.
I tillegg skulle Radiumhospitalet beholdes og ny psykiatrisk sikkerhetsavdeling legges til Bærum.
Oslo kommune var positiv til planen så lenge det var håp om å kunne bygge ut Rikshospitalet over Ring 3 ned mot Blindern. Etter at Vegvesenet uttalte at det ikke var gjennomførbart i 2018, har Plan- og bygningsetaten (PBE) vært negativ til utbyggingen.
Etter kommunevalget i 2019, forsvant også støtten fra bystyret.
Selv etter at det viste seg umulig å samle regionfunksjonene på Rikshospitalet fordi utbyggingspotensialet er for lite, er «målbildet» blitt en besettelse for regjeringen. Sykehusplanen skal gjennomføres uansett manglende funksjonalitet, konsekvenser for beredskapen og omfattende kostnader.
Det sterkt modifiserte «målbildet», hvis viktigste element nå er salget av Ullevål sykehus, skal bankes igjennom ved hjelp av styret i Helse Sør-Øst (HSØ).
Styret i HSØ har 10 medlemmer, inkludert leder. Tre er valgt av de ansatte, mens resten er oppnevnt av Helsedepartementet. I tillegg har OUS et styre med 11 medlemmer hvor 4 er valgt av de ansatte, mens de øvrige er oppnevnt av HSØ.
[ Debatt: Rask hjelp nær der man bor – viktig for den mentale folkehelsen ]
De siste sitter ikke trygt. Stiller de seg kritisk til sakene eller stemmer imot, kan de skiftes ut ved første mulighet. Bare de ansattes representanter kan stemme etter egen overbevisning uten risiko.
Etter å ha fulgt styremøter fra 2018, vil jeg anta at saker tilknyttet Nye OUS har vært fremlagt i rundt fire styremøter i året i hvert av styrene, det vil si 30–40 ganger. Med ett eneste unntak fra 2018, er alle styresakene blitt vedtatt mot de tre eller fire ansattrepresentantenes stemmer.
Det ene unntaket var en sak der det ble bestemt at andre tomter for Nye OUS måtte vurderes dersom tomtene til Aker og Rikshospitalet viste seg uegnet. Men styrets flertall har aldri villet innrømme at det har vist seg å være tilfelle.
Et eksempel på umyndiggjøring av styreflertallet, var da det faste flertallet i HSØ-styret – mot stor tvil – vedtok å starte forprosjektfasen i november 2021. Det til tross for at det ikke forelå noen vedtatt reguleringsplan, virksomhetsplan eller skisseprosjekt, og at tidligveilederen til HSØ for planlegging av sykehusbygg, ikke var fulgt.
Bare de ansattes representanter kan stemme etter egen overbevisning uten risiko.
De ansattes representanter er tillitsvalgte i sykehuset med avsatt arbeidstid for å følge driften av virksomheten. De er de eneste i styrebehandlingen, ved siden av ledelsen, som har kapasitet og anledning til både å sette seg inn i sakene og forstå konsekvensene.
Saksdokumentene er gjerne så omfattende at de oppnevnte styremedlemmene – som har annet å gjøre til daglig – i liten grad kan gjøre seg opp en kvalifisert mening i sakene.
Derfor er den gjengse holdningen omtrent slik: Administrasjonen har presentert saken på en grundig og god måte, det er nedlagt et imponerende arbeid. Jeg slutter meg til administrasjonens anbefalte vedtak i saken.
Det er selvsagt greit at det kan være interessemotsetninger mellom de valgte og de oppnevnte styremedlemmene, men når dette gjentar seg i hver eneste sak over fem år, vitner det om en dyp mistillit til fagkunnskap og kan hende en frykt for å miste styrevervet.
Man kan spørre seg hva de offentlige styrene skal bidra med. Styremedlemmer i privat næring har både juridisk og økonomisk ansvar knyttet til vedtak. I de offentlige styrene er de dekket av en styreforsikring.
Det eneste de kan risikere er å bli avsatt dersom de er ulydige.
[ Hvordan skal Høyre konkurrere med regjeringens statsbudsjett uten å drysse ut enda mer oljepenger? ]
