Ibsenmuseet står uten driftsmidler fordi tilskudd er uteblitt i statsbudsjettet over flere år, selv om nyetablert scene og utvidet kulturhus i Arbins gate står ferdig. På slutten av livet skrev Ibsen: «Så langt min diktning tenner sinn i brann, så langt går grensen for mitt fedreland».
Ibsenmuseet ble stiftet i 1990 av Knut Wigert. Ibsens leilighet var fram til da brukt til kontorformål. I 2018 bevilget Kulturdepartementet 8 millioner til etablering av scene og utvidede lokaler.
Dette var århundrets sjanse!
Men så sa det stopp. Kulturdepartementet har utelatt Ibsenmuseet som post på statsbudsjettet.
Ibsens betydning som dramatiker er uvurderlig. Foruten å introdusere det samfunnskritiske problemdramaet tilfører han den litterære kanon et idégrunnlag, en menneskekunnskap og en dybdepsykologi verden ikke har sett maken til.
Som teatermann gjorde han Norge til teaternasjon.
I oppbyggingen av dramaene er Ibsen både tradisjonsbæreren og fornyeren og endret teknikken for hvordan vi forteller en hvilken som helst historie. Det er altså ikke uten grunn han kalles det moderne dramaets far.
På den ene siden er Ibsen med på litteraturforskeren Georg Brandes’ gjennombruddsfilosofi og er på mange måter Brandes sitt beste kort. Det finnes ikke noe stykke som går så direkte inn i samfunnsdebatten som «Et dukkehjem». Men dukkehjemmet handler like lite om feminisme som «En folkefiende» handler om offentlig helsestell. Kruttet i «Et dukkehjem» og grunnpilaren i forfatterskapet kan sies å være menneskets rett og plikt overfor seg selv; til å lære seg selv å kjenne og forsøke å handle i overensstemmelse med det.
Dermed er det dybdepsykologien han presenterer som er det vesentlige og som egentlig fungerer som et autonomt kompleks til samfunnsrefseren Ibsen – og mot det kravet til frihet som Brandes fordrer. Et eksempel på det er at han gir Nora all frihet i dukkehjemmet, mens Rebekka West i «Rosmersholm» har all frihet i verden, men ikke klarer å gripe lykken når hun blir tilbudt den.
For hvert nye skuespill setter Ibsen sine tendensformuleringer, bare for å motsi dem etterpå. Det er hans spesialitet. Dermed virker det som om han betrakter det moderne gjennombrudds krav til frihet og det illusjonsfrie mennesket kun som en ytterligere illusjon.
Ibsens innsikt om menneskesinnet og reaksjonsmønstre fungerer dermed som et motstridende parallelt kompleks til den samfunnspolitiske fordring om frihet som er selve brodden i problemdramaet han selv skapte.
Verdt en scene i bakgården, eller?
Det er ikke bare Kulturdepartementet som har oversett Ibsen. Jo visst har Ibsen egen teaterfestival og spilles på landets scener og i utlandet og er en selvsagt del av den litterære kanon. Eller? Noen vil ha det til at det er nok Ibsen. Det kan i alle fall virke slik etter som han er tatt ut av læreplanen og nevnes kun i en generell del av 1800-tallslitteraturen.
Andre mener man burde satse på samtidsdramatikk og nyskrevne tekster og ikke nedstøvede klassikere. Men det har vel aldri vært slik at nåtiden springer ut av ingenting?
Å satse på Ibsen og teater i Arbins gate er å satse på fremtiden i skjæringspunktet mellom tradisjon og nytenkning, mellom samfunnskritikk og dybdepsykologi, menneskekunnskap og menneskeforakt og med den som gjorde Norge til teaternasjon som bakteppe.
Verdt en post på statsbudsjettet, eller?
I England omsettes Shakespeare for mer enn oljeindustrien. Ibsen er den mest spilte dramatikeren i verden etter Shakespeare. For de som er opptatt av kvantitet ser det ut til at han er på god vei til å passere Shakespeare med den oppsetningshyppigheten han har nå.
Ser man til England og hvordan de gjør bruk av investering i kulturarven, innbiller jeg meg at det kan være valuta for pengene også for Norge.
Er det to størrelser som er kjent utenfor Norge så er det Munch og Ibsen. De møttes en gang, da Ibsen skal ha uttalt: «Det vil gå deg som med meg. Du vil få flere fiender enn venner». Noen venner må Munch ha fått på veien. Han har i hvert fall fått sitt eget bygg til 2,7 milliarder i Bjørvika.
Saken er at det blir svært skjevt og historisk misvisende når Munchs signalbygg ruver over Oslo, mens Ibsens bakgårdsteater ikke innvilges driftsmidler engang. De to er av samme størrelse. Faktisk de største kunstnerne landet har fostret. Skal det eneste beviset i hovedstaden på at Ibsen var norsk fortsatt være Ibsen p-hus? Som vel forresten har skiftet navn?
Apropos fiender. Ibsens dødsfiende, August Strindberg, var smart nok til selv å etablere sin egen scene utelukkende for egne stykker, «Intiman» midt i Stockholm. Ikke at Ibsen var beskjeden. Han brevvekslet med sjeiker og andre og ba rett ut om å bli overrakt hedersmedaljer – og han fikk dem!
Alle fra utlandet. Aldri fra Norge.
Var det tanken å bevilge midler til bygging av en scene som aldri skulle åpne? Om staten trekker seg ut nå, etterlates Arbins gate som et luftslott.
Stortinget vedtok 2018 at Ibsenmuseet skulle motta 8 millioner for å bygge ny scene tilegnet hans dramatikk i bakgården i Arbins gate, som i dag huser Ibsenmuseet. Bygget eies av Christian Ringnes, som igjen har bidratt med uvurderlige tilskudd for realisering av prosjektet.
Nå henger disse millionene bokstavelig talt i taket i form av lys og lydutstyr, garderober for skuespillerne står klare og champagneglassene er ferdigpusset. Men altså til ingen nytte da staten ikke ser seg nødt til å sikre midler til driften og teppet derfor ikke kan gå opp.
Snart stenger Nationaltheatret. Ibsen-scenen kunne dermed blitt en sårt tiltrengt, midlertidig erstatning for en sentral scene. Nationaltheatret og Ibsenmuseet har dessuten inngått samarbeid om faste forestillinger hver sesong, uavhengig av rehabiliteringsarbeidet på landets hovedscene.
Dermed er det også forutsatt i Nationaltheatrets årshjul at Ibsenmuseet skal åpnes.
Teater er dyrt og krever driftsmidler. Statlige midler burde være en selvfølge når det er snakk om ikke bare landets største dramatiker, men også en av verdens største.
Var det tanken å bevilge midler til bygging av en scene som aldri skulle åpne? Om staten trekker seg ut nå som scenen er bygget, vil de etterlate Arbins gate som et luftslott.
Ja, teater er dyrt, men det er dyrere å reversere historien.
