Debatt

Slaget står nå

43 år med undertrykking er nok, Irans kvinner trenger varig endring.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De siste dagene og ukene har vi lest grusomme historier fra kvinner i Iran. Det er ikke enkelttilfeller, det er en del av et gjentakende mønster fra et brutalt regime, der alle forsøk på å endre mønsteret er blitt slått hardt ned på av enten revolusjonsgarden eller det såkalte moralpolitiet.

Er dette tiden for varig endring?

Det første det iranske regimet gjorde rett etter at de tok over makten i 1979 var å undertrykke kvinner. Dette klarte de ved hjelp av en ideologi der diskriminering av kvinner ikke bare ble legalisert, men også lovpålagt. Dette var en ekstrem tolkning av islam og sharia.

Kvinner mistet kontroll over sin egen kropp da hijab ble påbudt. Deretter mistet de andre rettigheter, én etter én. Det iranske regimet flyttet statens voldsmonopol inn i det private og sosiale liv, ved å gjøre undertrykking av kvinner mulig og lovlig.

Mina Torabzadegan

Regimet skapte et patriarkalsk samfunn, fratok kvinner rettigheter og overførte retten til mannen, faren, farfaren og så videre. Mennene var de som ga kvinnene tillatelse til å studere, til å jobbe, til å reise, til å velge et bosted, til å skille seg, til å ha omsorg og ansvar for sitt eget barn, til å få pass eller til å reise til andre land.

Kvinnens liv ble verdsatt til halvparten av mannens – slik det er i sharialoven. Dette gjenspeiles i vektleggingen av kvinners vitnemål i rettslige saker og i iransk arverett.

Men det var ikke nok.

Regimet opprettet etter hvert en offentlig sosial vaktordning som skulle passe på kvinnene. Det såkalte moralpolitiet vokter og aksjonerer i alle gater for å vokte kvinners atferd og hodeplagg.

De kan brutalt stoppe kvinner, bøtelegge dem og kreve at de blir med til politistasjonen, slik at det kan gis instrukser for hvordan kvinner må kle seg. I enkelte tilfeller kan de også arrestere dem.

Sist, men ikke minst, lages det en profil over alle kvinner som blir stoppet, med persondata som kan brukes mot kvinnene ved en senere anledning. For eksempel dersom de ønsker å søke jobb i det offentlige.

Den gjennomgående behandlingen av kvinner som annenrangs borgere i sitt eget land, underminering av kvinners rettigheter og den psykologiske makten som utøves mot dem daglig, har skapt et terrorpreget klima for kvinner i Iran.

I dette klimaet har iranske kvinner levd i 43 år. De har kjempet mest, mistet mest og selvfølgelig betalt mest – den høyeste prisen man kan betale: Livet, menneskeverdet og friheten.

I 43 år har kvinner måttet svelge systematisk krenkelse og urettferdigheter. Kun et fåtall av oss har kommet ut.

Tusenvis av frihetskjempere er blitt henrettet, de «heldige» er blitt arrestert og har sonet i årevis uten å få rettslig hjelp. Tusenvis er blitt tvunget til å forlate sitt hjemland. Resten har bitt tennene sammen, men de har ikke mistet motet!

Drapet på 22-årige Mahsa Amini har nå satt en strek for tausheten, for å godta brutaliteten og undertrykkelsen. Det brutale dødsfallet har vekket sterke reaksjoner og ført til et voldsomt sinne i Iran.

Det var dråpen som fikk begeret til å renne over.

Raseriet har utløst massive protester i en rekke iranske byer. Et spontant og folkelig raseri fra grasrota, som fortsetter å vokse seg stadig større.

Iranere som lever i eksil, demonstrerer der de er. Den internasjonale støtten og reaksjonene som er kommet, er historiske. Mange høyprofilerte musikere, skuespillere, bloggere, kunstnere, youtubere, trenere og politikere roper nå navnet Mahsa Amini høyt. Bevegelsen #MahsaAmini har nådd over 130 millioner mennesker og hovedslagordene som ropes er: Kvinne. Livet. Frihet.

Målet er å endre det brutale regimet og deres middelalderske lover. Endre det fra diktatur til demokrati. Iranere vet at ingen er fri før alle er frie.

Tross 43 år med undertrykking, er det nå kvinnene som leder opprøret for de endringene som det iranske folket har lengtet etter i tiår. Feminismen står i front, og målet er å endre det brutale regimet og deres middelalderske lover. Endre det fra diktatur til demokrati.

Iranere vet at ingen er frie før alle er frie.

Ingen regimer varer evig, men diktaturet i Iran har vært blinde og døve for protestene som har ulmet i befolkningen. Nå roper kvinnene i landet ut, og får en hel verden til å lytte. De brenner sine hodeplagg fordi de vet at det er prestestyrets akilleshæl.

Slik Berlin-murens fall markerte slutten på kommunismen, er håpet at de ved å slippe håret fri også endelig kan slippe fri fra prestestyret og systematisk undertrykkelse.

Det er de modige kvinnene i Iran som tar kampen. Men vi kan hjelpe dem ved å vise vår aktive støtte og sympati, i våre gater og ikke minst på nettet og i sosiale medier, gjennom #MahsaAmini.

Kampen foregår nå. Iranske kvinner trenger vår støtte nå. Resten kan være historie. Må bli historie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt