«Politik är att vilja», sa Sveriges tidligere statsminister Olof Palme. Den 14. oktober har Jonas Gahr Støre og hans regjering sittet med makten i ett år, men det er ikke lett å få øye på hva de vil.
Når status nå skal gjøres opp, er det et forunderlig fenomen vi er tidsvitner til. Vanligvis styrkes lederes politiske kapital under kriser, her ser det motsatte ut til å skje: Den forvitrer. Det forekommer ikke ofte.
En krise er ofte en gave til politiske ledere.
Det fordi kriser og urolige tider gir politiske ledere en legitimitet til å endre, reformere og iverksette krevende tiltak. Kriser og uro legitimerer Leviathan, som 1500-tallsfilosofen Thomas Hobbes skrev om, sjøuhyret fra Jobs bok i Det gamle testamentet.
Omsatt til moderne språk er det den sterke lederen med utvidede fullmakter.
[ Kommentar: Er det noen voksne hjemme? ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3NTOCZX7DZALNMEMN4UH6Z3UIM.jpeg)
I Nederland ble det i 1960-årene gjort et eksperiment med kjøpmenn som var blitt fortalt av eksperter at deres forretninger ville bli truet av nye, store supermarkeder. Jo større trusler kjøpmennene kunne forvente, i desto større grad ble de enige om at de trengte en sterk person som kunne lede dem gjennom den vanskelige tiden. Der trusselen var liten, lot de være å samle seg om en leder.
Kriser trigger altså behov for ledelse. Det igjen fører til at ledere får en tidsbegrenset rett til å utøve mer makt enn det som ville vært vanlig. Det kan derfor argumenteres for at sterkt lederskap er effektivt, og sågar etterspørres, når det er kriser og uro.
Dog er det ingen beviser for at sterk ledelse over tid skaper bedre resultater.
[ Planlegger store kutt i skolen: – Det er dramatisk ]
I politikkens verden er det mange ledere, historisk og i nyere tider, som er sterke, men som ikke bringer samfunnene de leder fremover. Se til Sør-Amerika, østlige deler av Europa og Asia, og i disse dager til Russland, der sterk ledelse tipper over til det autoritære, sågar despotisme.
Makt korrumperer, så derfor er maktkonsentrasjon som regel ingen god, varig løsning. Men det kan være nødvendig for en avgrenset tidsperiode.
Det er krevende å føre bevis for at samtiden er mer usikker, at krisene kommer hyppigere og at tidene er mer urolige. De anerkjente britiske økonomene John Kay og Mervin King hevder i sin bok «Radical Uncertainty» imidlertid at så til en stor grad er tilfelle.
Det er imidlertid ikke første gang i historien, det skjer under alle store samfunnsomveltninger. Eksempler er den industrielle revolusjonen, under den store depresjonen i 1930-årene, da annen verdenskrig brøt ut, da spenningen var høy under den kalde krigen, og da Internett fikk sitt gjennombrudd.
Men hypotesen om økende usikkerhet og urolige tider er i tråd med tanker fra den tyske sosiologen Ulrich Beck om risikosamfunnet.
Risikoene i vår tid er blitt en skjebne man ikke kan unndra seg, hevder Beck.
Vi bruker stadig mer tid og ressurser på å avverge kriser som er skapt av oss selv og måten vi lever på. Risikosamfunnet stiller dessuten eksistensielle krav til oss som innbyggere i moderne samfunn: Å lære å leve med usikkerhet og akseptere at det er en del av livet.
Uavhengig av om økonomene eller Bech har rett, så opplever mange samtiden og fremtiden som usikker. Opplevelsen av usikkerhet, uro og kaos øker sannsynligheten for irrasjonell atferd i samfunn, i markeder og hos individer. Det skyldes hendelser de seneste 20 år som sterkt har påvirket mange; som pandemier, finanskriser, ekstremvær, terror – og nå: Krig i vårt nærområde.
I tillegg skyldes opplevelsen av usikkerhet grunnleggende strukturelle forhold på områder som stormaktspolitikk, geopolitikk, cyberterror, usikker privatøkonomi og jobbsituasjon, handelskriger og tollbarrierer, klima- og miljøkrisen, militærkupp, regionale konflikter og borgerkriger, og en lynrask teknologisk utvikling som skaper fremtidsfrykt.
[ Debatt: Jeg har inkontinens. Der ikke min feil ]
Regjeringens «Perspektivmeldingen 2021» gir heller ingen grunn til mindre uro og mer fremtidsoptimisme; med eldrebølge, fraflytting, fallende oljeinntekter og konsekvenser av klimakrisen.
Resultatet er en eksistensiell utrygghet og manglende tro på fremtiden, samt en opplevelse av å ha mistet noe: En følelse av trygghet, håp, velstand og livskvalitet. Mange velgere opplever, og føler, at de er overlatt til seg selv uten noe sikkerhetsnett.
Det fører til tap av fotfeste og skaper utfordringer, og det svekker evnen til å tolerere usikkerhet og endringer. De ønsker derfor at politiske ledere skal rydde opp i uforutsigbarheten, usikkerheten og utryggheten de føler, og treffe rettferdige, kloke og moralske beslutninger.
«Alle de store lederne har hatt ett karaktertrekk felles: Viljen til utvetydig å konfrontere sitt folks største bekymring i sin tid. Dette, og ikke mye annet, er essensen av lederskap», skrev den canadisk-amerikanske akademikeren og diplomaten John Kenneth Galbraith i 1977 om politikere i det forrige århundre.
Konfrontere, skrev Galbraith, og ikke fjerne.
Det er en illusjon å tro at man kan fjerne utrygghet og usikkerhet. Det er heller ikke forventet, men regjeringen sliter fordi den ikke evner å konfrontere håpløsheten som mange opplever.
Vanligvis styrkes lederes politiske kapital under kriser, her ser det motsatte ut til å skje; den forvitrer. Det forekommer ikke ofte.
Våre politiske ledere har et midlertidig mandat til å ta radikale grep, det er «hjemme-alene-fest» for politikere som vil noe, men det prosjektet ser så langt ut til å utebli. At den politiske kapitalen forvitrer kan dog oppleves som urettferdig når man betrakter samfunnet fra en regjeringstaburett.
Selv når regjeringen svir av svimlende 41 milliarder på strømstøtte får de ikke noe særlig igjen. Kriser er noe alle regjeringer må håndtere. Kriser bør skape politisk kapital, men det ser ikke ut til å gjelde denne regjeringen.
Én av grunnene er at den ulne kategorien «folk flest» ikke forstår politikken som føres. Om det skyldes form, politisk innhold eller en salig blanding skal jeg overlate til politiske kommentatorer å vurdere.
Det som imidlertid er et ubestridelig faktum er at når det er uro, usikkerhet og kriser testes politiske ledere i større grad. Velgerens dom er tydelig.
Den testen har ikke Støre og hans statsråder bestått.
[ Kan Oslo Høyre vinne valget? Vel, de har en ålreit sjanse ]