Debatt

Da har jeg sagt det høyt

Jeg har inkontinens. Der ikke min feil, og det er på tide at jeg slutter å skamme meg over det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg heter Lene, har pacemaker, og jeg skammer meg. Ikke over pacemakeren, jeg er utrolig takknemlig for den, men over årsaken til at jeg har fått den. Min pacemaker er nemlig ikke plassert i brystet, og det er ikke hjertemuskelen den stimulerer.

Min er operert inn i den ene skinka.

Ja, du hørte rett. For min pacemaker stimulerer muskler. Det hjelper meg blant annet til å rekke fram til toalettet før det går galt. Det er det jeg skammer meg over. Jeg skammer meg rett og slett over min inkontinens. Og jeg er nok ikke den eneste. Jeg burde ikke skamme meg, jeg vet det, for inkontinens er helt normalt. Det er bare det at ingen snakker om det.

Lene Haugsdal, mor.

For meg startet min historie da jeg ble mamma. Jeg hadde maks uflaks da jeg fødte: Jeg fikk store skader, som dessverre ikke ble oppdaget. Så store at jeg endte opp med ikke bare å skifte bleier på mine barn, men også på meg selv.

Så satt jeg der og gråt, fordi jeg lakk. Lakk både urin, avføring og luft. Ikke bare innimellom, men hver dag – flere ganger. Jeg følte meg helt ødelagt, skitten og verdiløs. «Du må gi kroppen din tid til å heles. Det tar litt ekstra tid, for du ammer jo. Bare gjør knipeøvelser og så kommer du tilbake dersom det ikke blir bedre…»

Sa både legen og gynekologen. Jeg skulle så gjerne ønsket at de hadde hatt bedre kunnskap! Så da satt jeg der og knep, uten at jeg visste hva jeg gjorde. For først etter ni måneder, inkludert ventetid, klarte jeg å overbevise helsevesenet om at jeg trengte mer hjelp.

Etter det møtte jeg mange fantastiske mennesker. Mennesker som brenner for gastrokirurgi, bekken, inkontinens og kvinnehelse – og som ikke mener at det er helt greit å lekke urin, avføring og luft.

Mennesker som gjør alt de kan for at man skal kunne fungere i hverdagen, uten hele tiden å kjenne på angsten – for at man skal lekke. Det er ikke synd på meg, for med operasjoner, pacemaker og diett, så fungerer jeg ganske så bra. Takket være fantastiske ansatte på Universitetssykehuset Tromsø og Narvik, som tok og tar meg på alvor etter at skadene ble oppdaget.

De ga meg aldri opp og gjør ennå sitt beste for at jeg skal ha det bra.

Men jeg blir så trist av å tenke på alle de andre. De som isolerer seg, de som ikke spiser noe når de ikke er hjemme, de som ikke klarer å leke med barna sine, de som sliter med intimitet, og alle de andre som unngår situasjoner og forsaker aktiviteter.

Fordi de er redd for uhell.

De mange som ikke vet at det finnes hjelp å få. At det finnes så mye mer enn bleier fra Tena og Attens. At det finnes inkontinensbuer, barrierekremer, botox, analplugger, irrigasjonsballonger, pacemaker, kosttilskudd og så videre.

Problemet er bare å få vite om det og så å våge å prøve det ut. Å finne noen i helsevesenet som forstår problemet og tar deg på alvor, har kunnskap om det og som vet hvilke hjelpemidler som finnes. For mange kan få det så mye bedre, bare noen engasjerer seg, informerer og gir et tilbud.

Så da har jeg sagt det høyt: Jeg har inkontinens. Det er ikke min feil og nå er det på tide at jeg skal slutte å skamme meg over det. Jeg skal i hvert fall prøve. Det at du leser dette nå, er ett skritt i riktig retning.

Hvis du er en av dem som ikke går i badetøy, prøver å la være å hoste eller nyse, ikke hopper på trampoline, ikke løfter, jogger, eller danser, ikke spiser utenfor hjemmet, og kanskje alltid er på jakt etter nærmeste toalett i frykt for å lekke: Vit at du ikke er alene og at det finnes hjelp å få.

Hvis du jobber i helsevesenet med kvinner: Gjør en innsats, oppdater deg innen inkontinens, og ta opp problemet med pasientene du møter.

For du skulle bare visst hvor mange vi er som lekker.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt