I en mer usikker verden styrker EU sin strategiske autonomi ikke bare innen forsvar og sikkerhet, men også på områder som helse, teknologi, energi og matvareproduksjon. Målet er sammen å være sterke nok til å kunne klare seg selv i møte med nye utfordringer og kriser. Norges europapolitikk vil i stadig større grad måtte forholde seg til denne utviklingen.
De mange krisene som verden og Europa har stått overfor de senere årene har tydeliggjort medlemslandenes sårbarhet i en sammenkoblet, men stadig mer usikker verden.
I globaliserte økonomiske systemer førte handelsutfordringer skapt av korona-krisen til akutt mangel på kritiske varer som helseutstyr og tekniske komponenter i land som ikke lenger produserer dem. Og krigen mellom to land som står for en betydelig andel av verdens energi- og matproduksjon får konsekvenser langt ut over landenes egne grenser.
Samtidig synes verden i stadig mindre grad å kunne enes om globale løsninger.
Isteden utfordres den USA-ledede verdensordenen av makter med et annet syn på betydningen av internasjonale regler og institusjoner enn de som tradisjonelt er blitt fremmet i Vesten. Russlands invasjon av Ukraina og Kinas stadig voksende makt og motstand mot det amerikanske verdenssynet er tydelige eksempler.
EUs tilpasning til dette er en ambisjon om strategisk autonomi. Begrepet har vært kontroversielt fordi det opprinnelig ble introdusert av Frankrike i diskusjonen om EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Mens Macron og andre har vært sterke tilhengere av et mer uavhengig EU, har kritikere pekt på betydningen av ikke å utfordre NATOs stilling som Europa og Vestens primære forsvarsallianse.
I dag er det enighet om å gjøre begge deler: Med et aggressivt Russland og et polarisert USA som vil fortsette å fokusere på sin hovedutfordrer Kina, ser Europa seg nødt til å ta et større ansvar for egen sikkerhet, både innenfor NATO og innenfor EU.
Det som i stor grad blir oversett i Norge er imidlertid at ambisjonen om strategisk autonomi nå gjennomsyrer en rekke politikkområder i EU, inkludert energisamarbeid, matvareproduksjon, industripolitikk, teknologiutvikling, økonomi og handel, klimapolitikk og helseberedskap.
Dette får konsekvenser også for norsk næringsliv.
[ – Avhørene skjedde på en truende, bøllete måte ]
Som alltid når EU tar nye skritt i retning av mer integrasjon, pågår det diskusjoner mellom medlemsstatene i Brussel for å treffe konkrete tiltak. Men det er bred enighet om at EU-landene må sko seg for å håndtere omfattende utfordringer og kriser uavhengig av andre land i fremtiden, og at løsningen er å gjøre det sammen – i EU.
Arbeidet med helseberedskapen i kjølvannet av covid-19-pandemien er et godt eksempel på det som nå skjer. Flere ting gikk galt i den innledende fasen av EUs pandemihåndtering, men unionen har siden tatt steg mot mer samarbeid for å sikre fremtidig krisehåndtering. Utfordringene står i kø, men helsesamarbeidet i EU er nå mer omfattende enn det var i mars 2020.
Pandemien viste for eksempel hvor avhengig EU-landene er av medisinsk utstyr fra andre land. Da de globale handelsstrømmene ble lammet av pandemien, sto EU uten helt nødvendig helseutstyr.
Med den nye «helseunionen» og generaldirektoratet HERA, vil EU derfor sikre seg ved neste krise. Omstillingsevnen og produksjonskapasiteten av utstyr, medisiner og vaksiner skal sikres innenfor Europas grenser. Gjennom HERA vil en fabrikk i EU som vanligvis produserer alminnelige legemidler ved en helsekrise raskt kunne gå i krisemodus og isteden produsere de medisiner og vaksiner som trengs for å håndtere krisen.
Nylig lanserte også Europakommisjonen et nytt lovforslag, et instrument som skal sikre fri flyt av varer og tjenester også i krisesituasjoner. Dette får direkte konsekvenser for Norge, som gjennom EØS-avtalen tar del i det indre markedet. Lykkes alt dette vil EU ikke lenger være avhengig av andre land.
Med andre ord, unionen vil være strategisk autonom i møte med en helsekrise.
Fordi EU er tuftet på åpne markedsøkonomier og gjensidig avhengighet, har det både i og utenfor EU også vært knyttet bekymring til hvorvidt strategisk autonomi betyr at EU går i en proteksjonistisk retning.
Innenfor klimapolitikken ønsker EU for eksempel å innføre en klimatoll, en importtoll, på varer som ikke har vært pålagt klimaavgifter på samme vilkår som en konkurrerende virksomhet i EU. Importtollen kan tolkes som et steg i rett retning i klimakampen, men det kan også sees som en innskrenking av den globale frihandelen.
Europakommisjonen har derfor utvidet begrepet til åpen strategisk autonomi. Begrepet er et forsøk på å signalisere at EU skal være en pådriver for internasjonal handel og investeringer, samtidig som unionen vil være handlekraftig (og egenrådig) i møte med ulike utfordringer.
Her ligger det mange mulige spenninger.
Men hva EUs strategiske autonomi innebærer på ulike politikkområder i praksis er fremdeles uklart – først når ny politikk er etablert i nytt regelverk vet vi hvordan denne balansen vil se ut.
Nylig lanserte EU-kommisjonen et nytt lovforslag, et instrument som skal sikre fri flyt av varer og tjenester også i krisesituasjoner. Dette får direkte konsekvenser for Norge.
Selv om ambisjonen om strategisk autonomi for EU som en global aktør ikke er ment å stenge omverdenen ute, vil EUs politikkutvikling på alle disse områdene ha konsekvenser for land utenfor EU, ikke minst for Norge.
Koronakommisjonens siste rapport illustrerte dette i sin konklusjon om hvor avhengig Norge var av EU for å få tilgang til vaksiner. Derfor er norske myndigheter nå i gang med å innlede forhandlinger om en avtale som skal sikre en bredest mulig norsk deltagelse i helseunionen og den styrkede europeiske helseberedskapen.
Dette viser at norske myndigheter er EUs ambisjoner bevisst, og at de ønsker å være en del av unionens strategiske autonomi på dette feltet.
Men ambisjonen om strategisk autonomi treffer nå en rekke områder. Og når EU utvikler seg må hele Norges forhold til og samarbeid med unionen diskuteres med ambisjonen om strategisk autonomi som premiss.
Derfor er det også avgjørende å forsøke å forstå hva begrepet strategisk autonomi innebærer, og å få det inn i den norske europadebatten.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ Da Marianne fikk diagnosen bipolar falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket (+) ]
