Debatt

De visste hva de gjorde

Lærerne kjemper en lang, hard streik. Tilfeldig? Neppe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når man bygger et land, en velferdsstat og et nasjonalt fellesskap er utdanning en av hjørnesteinene. Vil man rakne demokrati, samhold, levekår, økonomi og folks livskvalitet kan man derimot dra skoletråden ut av veven. Hvis man på samme tid sliter renningen, som består av fagforeningenes sentrale og kollektive forhandlingsmakt, kan katta stikke klørne opp av sekken.

Den borgerlige regjeringen (KrF, H og V) vedtok å overføre forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til kommunene med virkning fra 1. mai 2004. Var det lærerforakt, fagforeningsfiendtlighet eller mangel på forståelse for konsekvensene? I beste fall var det for noen en velment, men misforstått idé om lokaldemokrati.

For andre var det åpenbart bygget på bevisste ønsker for samfunnsutviklingen.

Kjell Magne Bondeviks mannskap fikk fritt leide i saken etter Ap-landsmøtet i 2002. Med knapt flertall vedtok partiet å arbeide for at kommuner og fylkeskommuner fikk overta forhandlingsansvaret for lærerne. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet var entusiastisk og sentral i å drive fram den endelige beslutningen. Fremskrittspartiet jublet og et parti som Venstre hadde lenge ment at: «Dette måtte bety mer lokal lønnsdannelse og bedre mulighet for individuell vurdering av lærernes lønn…» (Helen Falch Fladmark (V) i Stortinget 2. mars 2000).

Trond Hofvind, fagbokforfatter og mangeårig lærertillitsvalgt.

Da det ulykkelige vedtaket var gjort, kronet KS-leder Halvdan Skard (Ap) verket med å berømme regjeringen for å vise «handlekraft». Kommunene tryglet om det, KS ba om det. Og de fikk det. Lærernes streik i 2022 er ikke den første etter at KS fikk forhandlingsansvaret. Ved å åpne rørledningene for lønns- og arbeidsvilkår fra staten til kommunene, håpet de å «kommunalisere ned» prisnivået for slike som ble ansett å tjene altfor godt. Lærerne var et irritasjonsmoment.

Blikkene var ikke rettet mot overbetalte toppledere, selvsagt.

Lærerne gikk til streik etter angrep på arbeidstidsordningene i 2006 og 2014. Lærere i Unio streiket i 2008, 2010 og 2012. Ro i skolen? Historien viser at KS ikke har mestret forhandlingsansvaret for lærerne.

Til overmål har KS motarbeidet nasjonal styring og retningslinjer for den offentlige fellesskolen. Vi så det under debatten om lærernorm. Nestleder i KS, Mette Gundersen (Ap), advarte landsmøtet i Arbeiderpartiet 2017 mot Utdanningsforbundets ønske om en lærernorm på skolenivå. Hun mente at det ville begrense det lokale selvstyret.

Normen var ment å skulle sikre et likeverdig skoletilbud med kompetente lærere for elever i hele landet. Heldigvis fulgte ikke landsmøtet KS sitt syn og gjorde et annet og mer konstruktivt vedtak enn Gundersen ønsket.

Lærerne var et irritasjonsmoment. Blikkene var ikke rettet mot overbetalte toppledere, selvsagt.

Lærernes fagforeninger er også profesjonsfellesskap. Vi har for eksempel sett ansvaret de har tatt gjennom utviklingen av profesjonsetikk. Derfor har i tillegg byggingen av profesjonsbevissthet betydd mye. For lærerprofesjonen er kjernevirksomheten undervisning.

Av den grunn har lærerne ønsket en tydelig definisjon av undervisningsbegrepet. Men det var ingen støtte å hente for dette hos KS.

KS har også hele tiden ønsket en lønnspolitikk som er «fleksibel», lokal og individualisert.

Kollektive, sentrale, forutsigbare og forståelige tariffavtaler undergraves. Dette svekker selvsagt fagforeningene og passer som hånd i boksehanske for de som slåss for nyliberalisme og New Public Management (NPM).

Men når debatten om forhandlingsansvar for lærerne reises igjen, er det ingen grunn til å skjule at staten også er en krevende motpart. Også her er det kamp om kronene og splitt og hersk fra arbeidsgiversiden. Vi vet at NPM også har infisert statens apparat og politikk for lønns- og arbeidsvilkår. Det er nok å minne om de aparte og perverse topplederlønningene.

KS og andre bruker argumentene om kommunalt selvstyre for dagens forhandlingsordning. Men det er gode grunner til å møte dette med å reise flagget for sammenhengen mellom utdanningspolitikk, fellesskolens kvalitet og nasjonalt ansvar og styring.

Når lærerne tvinges ut i streik, rammer det nødvendigvis elever hardt. Da kan det ikke være slik at stortingspolitikere lener seg tilbake – og at alt regjeringen kan bidra med er å vurdere lønnsnemnd.

Lærernes lønnskamp i høst er rettferdig og viktig. Men den er også en del av et større bilde. Det gjelder spørsmålet om å sikre og styre den nasjonale fellesskolen. Linjene kan trekkes til debatten om ulikhet og velferdsstaten.

Eller for den saks skyld utviklingen av landets økonomi.

Ja, elever savner skolen, lærerne og undervisningen. Foresatte, Barneombud, barneverns- og helsefolk er med rette bekymret. Da pandemien avdekket og viste frem samfunnskritiske yrkesgrupper, var det god samfunnslære for politikere og makthavere. Måtte leksen huskes!

Når streiken avdekker hvor viktige lærerne og fellesskolen er, må skytset rettes mot KS. Det er her ansvaret ligger – og jakten på vaksine må starte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt