Strippere ved norske strippeklubber er ressurssterke og selvstendige, og opplever Norge som et trygt og regulert land å jobbe i. Det er støttet av forskning. At Rødt og kvinnegrupper allikevel ønsker å legge ned strippeklubbene vitner om moralisme forkledd som kvinnekamp.
Etter å ha jobbet som stripper i over et år er jeg allerede drittlei av påståtte «feminister» som mener mye om bransjen min.
Man skulle trodd det var de som levde av å kle av seg for penger.
Først, en liten innføring i strippeklubb-bransjen i Europa. Den skiller seg nemlig fra bransjen i USA som er den mest representerte i media. De fleste klubbene i EU deler en lignende organisatorisk struktur hvor stripperne lønn hovedsakelig baserer seg på provisjon fra salg av danser. Man jobber i en kontraktsfestet periode, ofte 2-6 uker om gangen, hvor man vanligvis jobber 4-6 netter i uken. I jobbeperioden bor som regel danserne i leiligheter som klubben disponerer. Fordi EU borgere har stor arbeidsmobilitet mellom EU land benytter stripperne disse mulighetene til å reise, også til Norge.
[ Hva skjedde med: «Vi dreit oss ut?» ]
I 2013 lanserte Fafo en rapport hvor de intervjuet 18 kvinner som jobbet som strippere i Norge. Fafo konkluderte med at kvinnene de traff, også dem fra relativt fattige land, framsto som svært ressurssterke og i stand til å sette seg inn i sine muligheter og til å beskytte sine interesser. De opplever Norge som et regulert og trygt sted å komme til. Dette gjenspeiler også min erfaring.
Oslo er kjent blant strippere i Europa som et av de beste stedene å jobbe. Klubbene er ofte fullbooket med dansere fordi det er mange kvinner som ønsker å komme hit.
Ideen om at kvinnene gjør dette av nød er virkelighetsfjernt. Jeg har jobbet med strippere som er jurister, økonomer og eiendomsmeglere. Jeg har jobbet med kvinner som ikke har en formell utdanning, og heller ikke ønsker å ta en.
Noen er danselærere med profesjonell danseutdanning. En tidligere kollega startet akkurat skjønnhetssalong i hjemlandet. Andre er blitt språklærer etter alle årene med reise. Og noen blir i bransjen fordi de liker den, enten gjennom å starte agentur eller som klubbmanagement. De reiser langt alene for å jobbe her i Norge.
De er sterke, smarte, og ambisiøse. De er rett og slett skikkelig inspirerende.
[ Hadia Tajik: – Et overtramp jeg synes det var vanskelig å bearbeide ]
Og så må jeg spørre: Hvordan skal inndratt skjenkebevilling være det som bidrar til mindre objektivisering av oss kvinner? Strippere kommer ikke til å forsvinne bare fordi man fjerner strippeklubbene i Oslo. De utenlandske kvinnene kommer til å reise til andre land. Vi som blir i Norge kan fortsatt leve av eventer, bursdager, utdrikningslag, og andre festligheter uten at det har noe med skjenkebevilling å gjøre.
Uregulerte private arrangementer vil sannsynligvis bare øke i omfang i mangelen på strippeklubber. De har ikke godene av sikkerhetsvakter, overvåkning og offentlig regulering, og det vil gjøre bransjen vår farligere. For etterspørselen på erotisk underholdning kommer ikke til å forsvinne.
Hvordan vil dette berøre andre former for forestillinger hvor avkledning utgjør en viktig del slik som i burlesque og drag? Er det også kvinnediskriminering når de praktiserer sin kunstform? Og hva med mine mannlige kolleger?
Det er ingen som snakker om mannlige strippere når de tar opp de moralske problemene ved å ta betalt for å se en naken kropp, eller som insinuerer at menn i bransjen blir utnyttet av bakmenn. Dette forteller meg at forslaget til Rødt kanskje egentlig er moralisme forkledd som kvinnekamp, bygget på en underliggende ide om at arbeidsinnvandrer-kvinner ikke kan ta selvstendige, myndige valg.
Det er dehumaniserende, det. Så la oss heller fokusere på hvordan man faktisk kan hjelpe.
[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]
Fafo fant også i 2013 er at klubbeierne skulle ønske at den offentlige debatten ikke stadig diskuterte forbud/ikke forbud, men heller hvordan myndighetene kan bidra til at strippeklubbene våre forblir seriøse aktører på det europeiske markedet. Slik det er nå opererer strippeklubbene i det vi i organisasjonssosiologi kaller «det norske arbeidslivets randsoner».
Det norske arbeidslivet er ikke tilrettelagt for denne typen arbeid. Strippere må være selvstendig næringsdrivende fremfor faste ansatte for å passe inn i den organisatoriske modellen hele Europa benytter seg av. Det betyr at vi i Norge betaler høy skatt, men vi får ikke hjelp av NAV om vi er syke og ikke kan gå på jobb. Og til tross for at flere av oss er profesjonelle dansere, og opptredenene våre er på en scene, er vi også den eneste formen for kunst som må betale full moms. Dette har politikerne tviholdt på, selv om Borgarting lagmannsrett konkluderte med at stripping er kunst i 2006.
Og ikke minst, hjelper man ikke strippere ved å fortsette å se på arbeidet vårt som noe skamfullt, eller noe som nødvendigvis skader oss. Min erfaring er at den største belastningen kvinnene opplever i dette yrket faktisk er stigmaet samfunnet påfører oss.
Alle de antakelsene som gjøres om hvem vi er og hva vi må ha opplevd for å ha valg det yrket vi har er en mental belastning. Det tvinger oss til å lyve til familie og venner om hva vi gjør eller om hvordan det egentlig går med oss, og det gjør vondt. Vi frykter at vi skal ses på som mindre kompetente i våre fagfelt, eller at potensielle kjærester antar at vi er illojale og dermed aldri gir oss sjansen engang. Ikke alle blir berørt i like stor grad under stigmaet, men flere lider, og det er nok til at vi fortjener å tas på alvor. Måten Rødt og kvinnegruppene har uttalt seg på den siste uken bare forsterker den sosiale eksklusjonen og stigmatiseringen vi allerede er utsatt for.
Dersom Rødt skal være på arbeidernes side, så må de være på alle arbeideres side, også vår. Vi må ta vare på de seriøse aktørene og politikere burde være mer opptatt av å sikre at vi kvinner blir godt tatt vare på i alle strippeklubber. Og kvinneforkjempere må tørre å jobbe sammen med strippere og andre sexarbeidere før de uttaler seg på vegne av dem. Vi kan ikke ha en kvinnekamp hvor vi ikke lytter til kvinner eller fakta.
[ Seks måneder med Karpe har blitt til boka «Hjertet i to» ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen