Debatten om kjønnsidentitet pågår for fullt i disse dager. Verdisyn på kollisjonskurs med parter som tilsynelatende står milelangt unna hverandre. I dataspill er det ikke lenger slik. I tidligere spill valgte man kjønn: mann eller kvinne. Det valget er for lengst blitt borte i mange spill. For eksempel i det nye spillet «Saints Row».
Når man lager sin egen spillfigur der, går man rett på å velge trekk som hudfarge, hårlengde, skjeggvekst (eller ikke) og klesstil – uten å ta stilling til valg av kjønn i det hele tatt. Karakteren kan til og med utrustes med proteser.
En tenkt virkelighet er ikke bare mulig, den er allerede her.
Og dataspill som medium har en posisjon til å formidle levende verdener med mennesker, kultur og verdier. Selvfølgelig kan opinionen fortsette å diskutere konklusjonene som spillene formidler, men faktum er at i dataspill er verden i bevegelse, den står ikke stille.
[ Trusler om voldtekt og drap: Hva skjer med kvinnesynet i e-sporten? ]
Seksualitet er også satt på dagsordenen, med tilhørende, menneskelige temaer som er høyst aktuelle i vår tid. Blant annet i «The Last of Us 2», der hovedpersonen Ellie elsker en av samme kjønn. Og spill har en unik evne til å skape innlevelse, empati og forståelse for hovedpersonen og dens valg og verdisyn.
Klimaendringer er et neste, for mange, brennhett tema. Menneskeskapt eller naturlig. Som i så mange dataspill, har menneskehetens utnyttelse av natur og forurensning allerede ført til en ødelagt og katastrofal tilværelse i spillene.
I «Endling» er det en revemor som forsøker å holde liv i sine barn. En slags spillversjon av Bambi-historien hvor man for hvert av spillets kapitler ser naturen forvitre av menneskelige inngrep, til det er omtrent bare ødemark igjen.
[ Silje Nordnes: – Før jeg kom ut av skapet, var jeg utrolig lite raus med meg selv (+) ]
Den tenkte fremtiden er ikke bare mulig, den er her allerede. I spillet diskuteres ikke årsaken, men konsekvensene erfares gjennom øynene til en uskyldig og forsvarsløs part.
Kvinnesyn er også blitt nyansert. I 2015 kom nyversjonen av Tomb Raider-spillet. Ikke lenge etter fulgt av «Horizon Zero Dawn». I de to nevnte spillene er det knallsterke kvinner i hovedrollene.
De står som sterk kontrast til visse influensere på sosiale medier som spiller på sminke og kropp.
Som motsats er dette råtøffe kvinner som slåss mot mennesker og natur i knallharde omgivelser. De er empatiske, sterke og nekter å gi opp til tross for at den ene utfordringen etter den andre kommer dundrende imot.
Konklusjonene som spillene formidler kan diskuteres, men faktum er at i dataspill er verden i bevegelse, den står ikke stille.
Så man skal ikke glemme spillmediets rolle som verdiformidler. Det finnes så klart kontraster, hvor man er skurk og ikke helt. Men brorparten av spillene er bygd opp på en måte der man er helt, skal hjelpe andre på sin vei, og slåss mot det onde.
Det finnes åpenbart eksempler på det motsatte: Spill der man utelukkende er den som utfører vold, torturerer eller drifter et narkotika-imperium. Det finnes også rene pornospill, eller spill som hausser opp under fordommer og stereotyper. Man skal ikke underslå at dette også er en del av spillverdenen.
Alle medier har sine kontraster.
Dataspill er likevel et spennende medium. Mens det i samfunnet for øvrig pågår store diskusjoner om mange tema, ser det ut som om de som lager spillene allerede har tatt stilling og aktivt viser fram mangfoldet.
Om konklusjonene er riktige eller ei, kan folket diskutere. Bieffekten er samtidig at unge må utrustes med kritisk sans, etter som det er én part, nemlig spillutvikleren, og ikke de unge selv, som står for konklusjoner og verdiformidling.
Uansett har dataspill uten tvil funnet en progressiv plass som kulturuttrykk og kan påvirke vårt syn på oss selv, andre og samfunnet vi lever i.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]