Debatt

Digitalisering uten nåde

Den nye teknologien er ikke bare nådeløs, den er også blind.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva skjer med oss når vi kaster alle innarbeidede samfunnsinnretninger på dynga? Hva gjør det med oss at skyggesidene ved den digitale utviklingen har begynt å manifestere seg i skremmende grad?

Vi har i løpet av få år opplevd å bli utlevert til et samfunn som mange ikke kjenner seg igjen i, et samfunn styrt av en umoden og hensynsløs teknologi. Et samfunn som ingen har ansvar for lenger, et samfunn hvor et feil tastetrykk eller en oppringing fra en «hyggelig» og «hjelpsom» person kan røske grunnen vekk under føttene dine.

Digitaliseringen er ikke bare nådeløs, den er også blind for alle konsekvenser.

Jeg skal her la de umiddelbare tekniske konsekvensene ligge, så som strømbrudd, hacking og miljøskader (disse systemene forbruker energi i et omfang vi aldri har hørt om før), og vil se på de nære, banale forhold som det hittil er blitt snakket nokså lite om.

Det dreier seg om fart: Hurtighet er blitt viktigere enn innhold. Resultatet er at det klabber seg og går tregere overalt etter hvert. For vi skal til enhver tid forholde oss til nye, uprøvde systemer. Og det som var siste nyvinning, det gjelder ikke lenger. Ut med det!

Elisabeth Jørgensen Singh.

Resultatet er at folk sitter og fomler og fikler kontinuerlig på telefoner og nettbrett mens de går glipp av en masse annet. Halve og kvarte setninger som blir avbrutt hele tiden er den nye formen for kommunikasjon: Huet under armen og armen i bind. Feil og mangler fra offentlige etater blir unnskyldt med at «vi har fått nytt datasystem».

– Man må følge med i tiden, lyder mantraet. Men hva ligger i det? Er det ikke vi selv som skal skape innhold i den tiden vi har til rådighet, eller skal vi bare la oss dra motstandsløst med i noe som ingen aner hvor bærer hen?

En pensjonist (77) kom med følgende utsagn i en større avis forleden: «Tjue år med digitalisering burde være nok til at alle bør ha lært seg å bruke de digitale tjenestene».

La oss se litt på det. Jeg skal ta for meg tre tilfeller i min egen omgangskrets:

En mann som tidligere høstet stor internasjonal anerkjennelse for sin humanitære innsats var umulig å komme i kontakt med de siste årene, og døde ensom og forlatt. Da han var midt i åttiårene forsvant tidligere kunnskaper om hvordan man bruker en smarttelefon og en PC.

Ganske fort forsvant han ut av alle nettverk. Så dukket han opp i en sammenkomst for pensjonister på sin tidligere (høy)profilerte arbeidsplass. Hans tidligere medarbeider kunne fortelle at han sto der alene, ingen snakket med ham. Han ble etter en stund fulgt til T-banen og kom seg presumptivt hjem, uten at noen visste noe sikkert. Han fikk senere en storslått begravelse. Det hadde han sikkert stor glede av.

Et eldre vennepar kom på besøk. TT-kort den ene veien, men hjem? Hjelpsomme barn hadde sørget for å installere en Ruter-app på telefonen deres, men hvordan virket nå den? Jeg ante ikke, jeg holder meg langt unna alle apper, men hadde en enkel løsning: Jeg fulgte dem til bussholdeplassen, og dro mitt røde busskort for dem to ganger hos sjåføren.

En venn hadde vært på pensjonistjulemiddag i regi av sin gamle arbeidsplass. Han og hans tidligere assistent, en kvinne i 60-årene, slo følge på vei hjem. Assistenten kom på at hun hadde et nødvendig ærend i en minibank. Hun fremsto som noe nølende i sin væremåte, men min venn tenkte ikke så nøye over det.

Da de kom til minibanken, sto hun og visste ikke hva hun skulle gjøre. Kode? Ante ikke. Min venn foreslo at de skulle ringe hennes datter, og høre om hun kunne hjelpe. Han tilbød seg å slå nummeret for henne. Så la han merke til den lille lappen som var klistret under tastaturet: Et firesifret nummer.

Min far ble dement. Siden han allerede var i midten av femtiårene da jeg ble født, ble jeg kjent med denne problematikken allerede noenogtyve år gammel. Demens er ikke noe som kommer med et smell; det kommer snikende. Min far klarte seg i mange år fordi det i nærheten fantes tilgjengelige manuelle tjenester.

Men de to siste årene av hans liv var det jeg som måtte ta meg av praktiske ting som innkjøp av mat og betaling av regninger etc. Min far levde den gang i et samfunn som ikke automatisk ekskluderte alle som ikke klarte å henge med på en teknologiutvikling som var helt fjern for dem. Han fikk bo hjemme helt til et slag sendte ham på sykehus den siste uken av hans liv.

Vi skal til enhver tid forholde oss til nye, uprøvde systemer. Og det som var siste nyvinning, det gjelder ikke lenger.

Jeg snakker om åttitallet, da Internett fortsatt var en fantasifull mulighet, og ikke noe som hadde snørt seg sammen rundt alle samfunnets funksjoner. Vi hadde bank, vi hadde postkontor, vi hadde politistasjon og trygdekontor. Og de var der for oss, på gateplan, en naturlig infrastruktur i alle innbyggeres liv.

En tidligere bedriftsleder skriver i en mail: «Jeg er som du vet ivrig bruker av de nye mulighetene som digitaliseringen byr oss, men jeg er forferdet over den hensynsløse innskrenkingen av eksisterende alternativer som nå durer frem, til så manges fortvilelse. Bredt tilgjengelige strukturer og tjenester som vårt samfunn har utviklet gjennom generasjoner, fjernes i raskt tempo.»

Vi vil aldri få vite hva som skjer med den før nevnte 77-åringen som mente vi burde ha klart å tilvenne oss den digitale verden per nå. Om to eller tre eller fem år er det kanskje han som står foran en betalingsterminal med en kodelapp på telefonen sin (som for lengst er byttet ut med en Doro).

Vi blir eldre og eldre, og bare det siste året har flere av mine venner fått diagnosen Alzheimer. Har de ikke en partner som kan tre støttende til – hva da? Det fins ingen banker eller andre offentlige kontorer lenger hvor du kan gå rett inn og få trygg hjelp med problemet ditt.

Konsekvenser? I dag kan du risikere å bli fraranet alt som er ditt, alt fra din identitet til alle dine bankinnskudd, hvis du skulle våge deg ut på nettet med spørsmålene dine.

Omtrent 150.000 mennesker er blitt frarøvet sin identitet de siste 13–14 årene. Og hvem er de? Nei da, de er ikke bare gamle nisser eller fortvilte gamle damer. Men de fleste som trodde de behersket teknologien de sjonglerte så greit med, nøler med å stå frem:

Det er flaut å ha blitt lurt, må vite.

Var det virkelig dette som skulle bli vår tilværelse i dette beste av alle samfunn?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt