Under den lekne ordspilltittelen «Traaviks sutringsfrihet» kaster Dagsavisen i sin leder den 4. september seg ned i skyttergravskrigen mot hva den tror er meg, men som kjapt blir en stråmann av kronisk høysnue-dimensjoner.
For å bruke en annen naturmetafor driver avisen samtidig cherry picking som en pengelens sesongarbeider. Kirsebærturer etter solnedgang kan lett ende i grøfta. Der nedenfra kniser Dagsavisen over «den dype ironien i at en utøver som kritiserer offentlig pengebruk på kunst, klager over at han ikke får offentlige penger til kunst».
Men hallo, dette er jo ikke sant.
Tvert imot har jeg ved hver eneste mulige anledning gjennom to år – også i selve teaterforestillingene «Sløserikommisjonen» del 1 og 2 og den nye NRK-dokumentaren «Prosjekt Sløseri» – konsekvent forsvart Kulturrådet som institusjon og idé.
Ikke minst på bakgrunn av mine mangeårige erfaringer fra internasjonale kultursamarbeider og -utvekslinger i samfunn og kulturer som Nord-Korea, Russland, Kambodsja, Angola, Balkan, Sverige etc., der venner og kollegaer risikerer styggere represalier fra både myndigheter og storsamfunn enn å bli hengt ut på Facebook.
Eller for den saks skyld: Miste statsstøtten.
[ Leder: Traavik er ikke fratatt noe som helst ]
Norges kombinasjon av en romslig tildelingspolitikk og hittil lav grad av ideologisk styring av kulturfeltet – også kjent som «armlengdes avstand» – har så langt vært ganske enestående i verdenssammenheng. Et adelsmerke på det samfunnet vi som nasjon, i hvert fall i festtaler, ønsker å være – der et reelt meningsmangfold riktig nok er langt fra selvsagt og gratis, men i det minste har en fair sjanse om mange nok av oss innser viktigheten av å holde det levende.
En for kunstfeltet nærmest allmektig og pengesterk statlig institusjon som Kulturrådet har en avgjørende rolle å spille, ikke bare som et glorifisert Nav for håpløst ukommersielle Trubadurix-er som meg selv og mine kolleger i det ikke-institusjonelle (også kalt «frie») scenekunstfeltet. Politics is downstream from culture, og Kulturrådet har derfor også gjennom sine tildelinger et samfunnsansvar for et reelt mangfold av meninger, politiske budskap (der det finnes), kontrære og amoralske ideer.
Med andre ord: Den frie tanken – uansett hvor på den stadig mer irrelevante høyre/venstre-aksen den måtte befinne seg.
At jeg var dum nok til å bruke begrepet «kansellering» én gang i et lengre intervju (Aftenposten 29. august) har jeg siden både beklaget og grundig forklart konteksten for: «Jeg angrer på at jeg brukte begrepet kansellering. Det var uklokt.» (Morgenbladet 2. september).
Altså et par dager før Dagsavisen fyrer løs.
Selv har jeg i den opplyste offentlige samtalens navn alltid ment at det er god folkeskikk å skjelle ut folk i åpent lende. Men når jeg nå spør om hvem som i dette tilfellet skjuler seg bak «Dagsavisen»-masken blir jeg bare avfeid med «normal praksis» og «en ledertekst er et kollektivt arbeid, gjort av kommentargruppa».
Dette virker også som en del av krenke- og krenketkulturens nye modus operandi: Man kritiserer på avstand, og gjør seg siden utilgjengelig og uutgrunnelig for reell dialog annet enn gjennom trygt kuraterte medier.
Selv har jeg i den opplyste offentlige samtalens navn alltid ment at det er god folkeskikk å skjelle ut folk i åpent lende.
Faktum er uansett at Dagsavisen har en profilert kommentator som har bidratt i det nylig utgitte festskriftet til grupperingen bak teaterstykket «Ways of Seeing». Dette lille miljø-i-miljøet har i to år med alle midler og i alle slags sammenhenger drevet en aggressiv sabotasjekampanje mot Sløserikommisjonen generelt og meg spesielt.
Dagsavisen avrunder med en utfordring: «Konspiratoriske påstander om Kulturrådets og andres motiver bør enten belegges eller beklages.»
Til det kan jeg bare svare en gang for alle: Jeg kan ytterligere belegge og dokumentere hver eneste påstand om Kulturrådets og andres motiver, kjære Dagsavisen.
Det er bare å ringe og spørre. Det er slik kritisk journalistikk fungerer.