Diskusjonen om PISA har blusset opp igjen. Terje Bringeland har i Dagsavisen spurt om PISA er på vei ut, mens Kirsten Sivesind spør om ikke PISAs innflytelse er overdrevet. For en ryddigere diskusjon om PISA, tror jeg det er hensiktsmessig å skille PISA-testen fra det vi kan kalle «PISA-politikken», altså politikken i kjølvannet av PISA.
PISA er en OECD-drevet test som sammenligner 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Testen har satt store avtrykk i norsk skole siden den første gang ble gjennomført i 2000. PISA-testen har likevel ikke diktert én bestemt politikk.
Min forskning på endringer i skolens timeplaner viser at den norske PISA-politikken ble utforma av norske politikere, byråkrater og andre eksperter. Dette skillet er viktig for politikere som vil gjøre endringer. Hva vil de egentlig fjerne?
Vil de fjerne testen eller politikken som ble utforma i kjølvannet av testene?
[ Debatt: Fellesskolens bakside ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/BI3HRKWV6FBH7L5UKDIVTZBGEU.jpg)
Min forskning tar utgangspunkt i læreplandokumentet «fag- og timefordelinga». Dokumentet er en «nasjonal timeplan» siden det ligger til grunn for timeplanene i skolen. Et av mine tydeligste funn er at den nasjonale timeplanen fikk stor betydning i etterkant av PISA. I tiåret før PISA ble innført ble læreplandokumentet kun endra to ganger. I tiåret i etterkant av PISA ble den nasjonale timeplanen endra i 2002, 2004, 2006, 2008, 2009 og 2010.
Gjennom undersøkelser av disse timeplanene, undersøker jeg hvilke fag som prioriteres i grunnskolen. Slik kan jeg si noe om hvordan PISA har endret norsk skole. Etter PISAs inntog ved tusenårsskiftet er det blitt lagt til ca 700 nye undervisningstimer i grunnskolen. Det tilsvarer et helt «elevårsverk» – altså et ekstra skoleår.
Norsk og matematikk har fått mer enn halvparten av de nye timene, noe som stadfester disse fagene som grunnskolens to klart største fag. Til sammenligning fikk naturfag, også et «PISA-fag», en brøkdel av timene.
PISA tester kun lesing, matematikk og naturfag. Den ble imidlertid brukt sammen med andre internasjonale og nasjonale undersøkelser for å begrunne satsing på realfag og ferdighetene lesing, skriving og regning.
Dette reiser en rekke spørsmål.
Hvorfor fikk matematikk og ikke naturfag de timene som skulle styrke realfagene? Hvorfor førte lesing og skriving til timer i norsk når disse ferdighetene er sentrale i nesten alle av grunnskolens fag? Hvorfor styrkes ikke engelsk og fremmedspråk i en tid der politikerne mener språk er viktig? Hvorfor ble timetallet økt bare få år etter at grunnskolen ble utvida fra ni til ti år i forbindelse med Reform 97?
PISA-testen har ikke diktert én bestemt politikk. PISA-politikken ble utforma av norske politikere, byråkrater og andre eksperter.
Ser vi til våre naboland, er det tydelig at PISA kan lede til forskjellige politiske prioriteringer, den «oversettes» på mange måter. Sverige har mye lavere timetall enn Norge, mens Danmark har mye høyere. Faginndelinga og timefordelinga mellom fagene varierer mye.
Overordna sett tyder variasjonene på at PISA ikke har gitt noen mal for nasjonal skolepolitikk.
[ Er det ikke flaut, Barth Eide? ]
Det går derfor ikke an å legge det fulle og hele ansvaret på PISA-testen for norsk skoleutvikling de siste 20 årene. Vi må også se på hvordan nasjonale politikere, byråkrater og andre eksperter utforma den norske PISA-politikken. Her er det også relevant å se hvordan PISA-politikken er en del av en større kunnskapspolitikk som er utforma i skjæringspunktet mellom PISA og andre internasjonale og nasjonale undersøkelser og satsinger.
Det er liten tvil om at PISA har endret norsk skole. Samtidig vil det være ryddig om vi skiller mellom PISA-testen og PISA-politikken.
Det er viktig av to grunner:
1) Å fjerne testen trenger ikke å endre PISA-politikken. Politikere som kritiserer PISA, må derfor ta stilling til hva de vil endre eller fjerne. Er det testen eller politikken?
2) Norsk politikk og byråkrati har trolig mye større innflytelse over PISA-politikken enn mange tror. Det er en viktig påminnelse nå som PISAs innflytelse og framtid diskuteres.
[ Lars West Johnsen: Skal vi virkelig putte blodpengene i egne lommer? ]