Nok om Freya nå, sa du? Aldeles ikke – det har så vidt begynt. Aftenposten trykket den 18. august en nydelig artikkel om Freya og symbolverdien rundt denne hvalrossen som var dum nok til å nærme seg menneskene og trodde at hun kunne slippe unna med det.
Artikkelen var skrevet av professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson, og selv om vi ikke-fagfolk som har engasjert oss i denne saken blir avfeid som følelsesstyrte synsere, så bør man følge med i timen når Sverdrup-Thygeson prøver å formidle hva dette egentlig dreier seg om, og hva vi kan gjøre for å redde stumpene av denne traurige historien.
Menneskene har til alle tider opphøyd seg til herskere av universet, og forsynt seg av naturen som det har passet dem. Vi har til alle tider drevet rovdrift på alt artsmangfold, der det har tjent våre egne interesser. Hvorfor? Fordi vi klarte å beherske ting som våpen, ild og språk. Da foreslår jeg at vi tar i bruk det siste av disse, og bruker språket til å slå tilbake:
Freya gjorde aldri noe «galt». Hun gjorde aldri annet enn å være hva hun var født til, nemlig å være hvalross. Hun ville ha tørt underlag når hun sov, og det gjør en hvalross 20 timer i døgnet. Det ble noen lokale materiellskader her og der, ganske så udramatiske egentlig, men nok til at noen ønsket Freya død.
Innlegget fortsetter under videoen
Det skjønte ikke Freya, for hun var jo så populær: Folk gikk mann av huse for å beglo det forvillede dyret, som etter hvert fikk rollen som en slags Julius (sjimpanse), Flipper (delfin) eller Skippy (kenguru), og før hun visste hva som skjedde, var hun blitt fanget i Disneyland.
Mens Julius, Flipper eller Skippy ikke ble drept i all stillhet på mafiøst vis en tidlig søndag morgen – «skutt med kuler passende til formålet» – var det nettopp det som skjedde med Freya.
Folk gikk mann av huse for å beglo det forvillede dyret og før Freya visste hva som skjedde, var hun fanget i Disneyland.
At folk fikk sjokk og ble rasende, har faktisk ikke så mye med Disneyland-faktoren å gjøre: Dette stakk dypere. For dette kunne vært unngått. Ingen skal fortelle meg at det ikke lar seg gjøre å bedøve en hvalross (600 kilo) og frakte den til andre farvann, når man i hundrevis av år har fraktet krøtter og hester (også 600 kg, uten moderne heiseanordninger) ut til holmer og skjær på sommerbeite.
[ Karpevisjon ]
Nei, noen hadde sett seg lei på å få en hvalross om bord i båten sin og de ulemper det medførte. Derfor måtte Freya vekk, en gang for alle.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/G6EPFK4W5ZD35LDDXEB6QAXXZY.jpg)
Det er en haug med ulemper og irritasjonsmomenter i dette samfunnet til enhver tid, men man skyter ikke eksponentene for det hele tiden for det. De gangene noen er gale nok til å gå løs på levende vesener med kuler og krutt, kalles det terrorisme.
Hvis man skulle skyte alt som er til sjenanse rundt seg, kan man jo for eksempel tenke seg hvor mange brettkjørere og sparkesyklister som hadde overlevd?
Det at Freya måtte fjernes, ikke bare fra Oslofjorden og Sørlandskysten, men vekk fra havets overflate har noe uhyggelig ved seg: For det første tar vi avstand fra såkalte end-gültige Lösungen (endelige/definitive løsninger). De lukter brunt og ekkelt og vi så hvordan det gikk under krigen.
For det andre: Symbolverdien. Ikke noe å bry seg om? Vel, tenk om igjen: Vi lever av og med og for symboler, avatarer og ikoner. Skrell alt det der vekk, og hva sitter du igjen med? Jul? Hva er det annet enn en haug med symboler holdt i gang av en massiv kommersiell industri. Sosiale medier? Symboler på en popularitetspsykose. Bunader? Symbol på «gamle dager», kultur og tradisjon. Kildesortering? En fiksjon om at du kan redde verden ved å rydde i søpla di, mens den utarmende produksjonsindustrien går til himmels og er i ferd med å kvele alt liv. Og så videre, og så videre.
For det tredje: Avlivingen av Freya vitner om en så himmelropende umusikalskhet at ikke engang tonedøvhet vil være et dekkende begrep. Og nå blir jeg virkelig redd: Når vi har en fiskeridirektør som håndterer en så liten sak så øredøvende dårlig, hvordan vil vi da håndtere en virkelig krise? Bakke-Jensen er direktør for hele Norskehavet, og gud vet hva som kan dukke opp der av langt verre ting. Vi vet hvilke naboer vi har i nord, og hva skjer når vi blir utsatt for en fare som ikke bare griser til noen fritidsbåter?
Anne Sverdrup-Thygeson kommer i sin artikkel med en ydmyk bønn om at denne saken må bli en vekker.
Jeg siterer: «La det bli en sterk og vedvarende bølge av folkelig engasjement for natur og artsmangfold, så mektig at den ikke kan ignoreres av våre politikere.»