Une Bastholms avgang som partileder for MDG føyer seg inn i rekken av en sørgelig trend: Kvinner i toppolitikken blir der mye kortere enn sine mannlige kolleger.
Hun blir den den tredje kvinnelige MDG-politikeren som på kort tid gir seg, tar en pause eller takker nei til verv av hensyn til familien. Det har satt i gang debatten om hvorvidt vi tilrettelegger godt nok for at kvinner med barn kan forbli toppolitikere.
Avgangen reiser ikke bare debatten om småbarnsforeldre og politikk, men også det større spørsmålet: Er det politiske systemet rigget for at ulike grupper med forskjellige bakgrunner kan delta effektivt over tid?
[ Tredje MDG-toppen som trekker seg tilbake: – Man føler at man ikke strekker til ]
For mens forskningen og samfunnsdebatten i størst grad har fokusert på forholdet mellom antall kvinner og menn eller majoritetsrepresentanter og minoritetsrepresentanter i politikken, snakker vi mindre om forskjellen i lengden på politiske karrierer. Med andre ord, er det noen grupper som forblir lenger enn andre?
[ Raymonds MDG-oppgjør: «Fungerer som en rød klut for mange i Arbeiderpartiet» ]
Et stort forskningsprosjekt (SUCCESS) finansiert av Det Europeiske forskningsrådet ved Universitetet i Bergen, prøver for tiden å finne ut av nettopp dette. Eksisterende studier fra blant annet Frankrike, antyder at kvinner faktisk blir værende kortere i sine politiske embeter enn menn.
En svensk studie viser i tillegg at det å være forelder har en negativ påvirkning på kvinners politiske karrierer, og da særlig på sjansen for gjenvalg.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2R2XVYBZFNBGBBR3LHPZCKT5RE.JPG)
Årsakene til dette er nok flere, men deler av svaret kan være at kvinner fortsatt har mer ansvar hjemme og kjenner tidsklemmen mer enn menn. En annen er at kvinner møter andre forventninger, samt mottar mer seksualisert hets på nett. Amnestys intervjuer med 19 kvinnelige politikere fra hele det politiske spekteret i Norge, peker på at dette er tilfellet.
[ Bastholm får sympati fra politikerkollegaer: – Vil vi virkelig ha det slik? ]
De fleste synes nok at alle bør ha lik mulighet til å bidra over tid i politikken. Forskning viser i tillegg at kjønnsbalanserte og mangfoldige parlamenter gir bedre beslutninger som speiler ulike grupper i samfunnet, noe som igjen gir de folkevalgte forsamlingene mer legitimitet.
I verste fall kan konsekvensen være at en stemme på en kvinnelig kandidat gir mindre politisk gjennomslag enn en stemme på en mannlig kandidat.
Da er det et problem dersom noen grupper, for eksempel kvinner med små barn, har vanskeligere for å delta i politikken enn andre.
Videre kan kortere karrierer i politikken minske sjansene for å nå de virkelige toppstillingene som statsråd og partileder. Et annet problem dersom kvinner blir kortere tid i politikken, er at de kanskje i mindre grad får gjennomslag for sin politikk og sine synspunkter – etter som sjansen for gjennomslag øker med tid.
Konsekvensen av det kan i verste fall være at en stemme på en kvinnelig kandidat gir mindre politisk gjennomslag enn en stemme på en mannlig kandidat. Dette er særlig negativt når vi vet at kvinnelige folkevalgte ofte representerer kvinners preferanser bedre enn menn, samt i større grad vektlegger andre politikkområder.
Saken fortsetter under videoen
Kari Elisabeth Kaski (SV) sier til Dagsavisen (18. august) at alle partier må ta ansvar for at folk i ulike livssituasjoner og ulike funksjonsevner kan delta på lik linje i politikken. Det er viktig for demokratiet vårt.
Da trengs det mer nøyaktig kunnskap om hva som skaper inkluderende politiske miljøer slik at flere kan bidra over tid, heller enn at fraværet av små barn hjemme blir omtalt som en fordel for kommende partiledere.
[ Kommentar: Prisen for toppen var ikke lenger verdt å betale ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen