Debatt

Er vi Putins nyttige idioter?

Hvis vi ikke er «russofobe», hvorfor oppfører vi oss som om vi var det?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Angrepet på Ukraina den 24. februar kom som et sjokk i Russland. Putins «spesialoperasjon» ble oppfattet som et kynisk brodermord – Kain mot Abel – en maktarroganse mot et land som mange russere har sterke bindinger til. I russiske byer fra Vladivostok i øst til Kaliningrad i vest gikk folk ut og demonstrerte.

Seks måneder inne i «spesialoperasjonen» er det ingen triumf å spore i Moskva. Krigen, med all dens grusomhet og håpløshet, er ikke noe som kan stenges ute av russeres bevissthet. Internett finnes og brukes. Noen få vestlige nyhetssteder er stengt, men via VPN – et program som er enkelt å laste ned og bruke – kommer man forbi alle brannmurer. Minst 20.000 døde soldater gjør at Putin ikke lenger vil kunne selge dette som en seier til sitt eget folk.

For ti dager siden krysset jeg den russisk-norske grensen fra øst. Jeg er muligens nå den eneste vestlige russlandsforskeren som har vært i Russland siden 24. februar. I syv uker har jeg møtt russere på utekafeer, restauranter og museer, og diskutert Putins «spesialoperasjon».

Likevel har minnene fra denne sommeren først og fremst festet seg i dagligdagse hendelser og ting; timelange flyreiser inn og ut av Sibir, lukten av marmor og elektrisitet i Moskvas metro, eller et maleri i Sankt Petersburg av den ukrainsk-russiske modernisten Kazimir Malevitsj (1878–1935). Maleriet viser en bonde uten ansikt, og heter «kompliserte forutanelser». Bildet tilskrives gjerne Stalins menneskeskapte hungersnød. I 1932 tok denne hungersnøden flere millioner liv på den ukrainske landsbygden.

Også norskproduserte bomber dreper barn. Det er en del av denne tragedien som vestlige medier nesten ikke dekker.

Like ansiktsløs er også denne krigen. Krigspropaganda preger i liten grad gatebildet i russiske byer. Sanksjonene merkes ikke i russisk dagligliv. Enkelte priser har økt, men ikke dramatisk. Vareutvalget i butikkene er bedre enn i Norge. Men debattene som foregår på grunnplanet av det russiske samfunn vitner om en foruroligende tendens.

Samtidig som invasjonen har stagnert, er protestbevegelsen i ferd med å bli kvalt. Det skyldes ikke bare at risikoen ved å demonstrere er blitt for stor, fengselsstraffene for lange og bøtene for høye. Man merker et skifte i overbevisning.

Fabian Heffermehl

Den russiske mediedekningen jobber systematisk for å skape sitt bilde av «spesialoperasjonen». I dette bildet føyer Ukraina-krigen seg inn i en lang rekke historiske kriger mellom Russland og Vesten. Narrativene endrer seg. I februar syntes krigen å være meningsløs. Begrunnelsen for krig – nemlig at Ukraina styres av «narkomane nynazister» – var perfid.

Men månedene går, og det som i februar så ut som en uventet krig mellom «broderfolk», blir i det russiske mediebildet mer og mer til en «tradisjonell» krig mellom Russland og Vesten, legitimert av historiske erfaringer fra Napoleon til Hitler. På denne måten gir russisk propaganda sine soldater en kamp det er «verdt å kjempe for»: Et fedreland som skal forsvares. Det øker også russernes vilje til å akseptere krigens ofre.

Også symbolet for Putins krig – bokstaven Z – endrer design. I slutten av februar raget Z-symbolet fem meter høyt på fasaden til et kjøpesenter i Moskva. Det var en streng, romersk, «triumfal» form på Z’en. Nå er bokstaven heller tegnet som en myk sløyfe, og dukker gjerne opp ved siden av hashtagen «vi svikter ikke våre egne».

I den putinistiske fortellingen er «våre egne» sivilbefolkningen i Donbass og på Krim, som skal beskyttes mot amerikansk og europeisk artilleri. Den russiskkontrollerte byen Donetsk blir bombet hver dag. Også norskproduserte bomber dreper barn. Det er en del av denne tragedien som vestlige medier nesten ikke dekker.

Sanksjonene mot Russland og våpenleveransene til Ukraina bidrar til å konsolidere russere mot en felles fiende. Den fienden er oss.

Denne utviklingen er farlig. Det vi minst trenger nå, er sanksjoner som bekrefter det fiendebildet som skapes innad i Russland. En rekke små og store tiltak gjør oss til Putins nyttige idioter: Utestengning av russere fra kultur- og idrettsarrangementer, visumstopp for russiske turister, forbud mot sivil flytrafikk, akademisk boikott og så videre. Fantasien setter ingen grenser.

Sanksjonene mot Russland og våpenleveransene til Ukraina bidrar til å konsolidere russere mot en felles fiende. Den fienden er oss.

The Guardian beretter om forslag om å innføre særrussiske betingelser for Schengen-visum, som å måtte undertegne opprop mot krigen og betale en «krigsbot» på hundre dollar. Noen vil fjerne russiske gateskilt i Kirkenes. Alle slike ideer passer bare så altfor godt inn i Putins verdensbilde: Det «russofobe» Vesten straffer ikke russere for det russere gjør, men fordi de er russere.

Saken fortsetter under videoen

Slike sanksjoner har det til felles at 1) de skader ikke Putin, og 2) de hjelper ikke Ukraina. Vi kan ikke skape russere i vårt bilde, i hvert fall ikke ved å isolere dem. Skal vi få fred, må viljen til å lytte være gjensidig.

Hvis vi tror på det frie ord, hvorfor inviterer vi ikke russere – enten de er idrettsstjerner, kunstnere eller vanlige turister – hit for å snakke med dem? Hvis vi virkelig mener at vi står for verdier som er Putins Russland overlegne, hvorfor stenger vi da våre samfunn for alminnelige russere?

Hvis vi ikke er «russofobe», hvorfor oppfører vi oss som om vi var det?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt